Ergoterapeut Grete Skjøstad er en av tre verter på Smartbo, et rom og en arena for teknologiske løsninger. Smartbo er åpent for besøk tre timer i uka. Da demonstrerer vertene løsninger og utstyr som innbyggerne kan kjøpe selv eller søke om via Nav hjelpemiddelsentral, for eksempel en støvsugerrobot. leverandøren blikk for helheten, så de har gode dialoger rundt utvikling av produktene. Hårstad trives med den rollen regionen har fått som pilot på sensorteknologi. – Vi er glad for at vi kan bidra når standarden for framtidas omsorgsteknologi skal settes. Det gir oss kompetanse på problemstillinger og bestilling, sier hun. Men prosjektlederen understreker at Værnes-regionen ikke opererer i et vakuum. – Mange kommuner sanker nå erfaringer med velferdsteknologi. Vi hadde ikke kommet så langt her om ikke det var for erfaringsutveksling og kompetansedeling mellom kommunene. Sensor til besvær Som pilot på sensorteknologi møter prosjektleder og hjemmetjenesten en rekke tekniske barnesykdommer. – Det er for eksempel ennå ikke mulig for andre enn hjemmetjenesten å administrere alarmene, sier Solrunn Hårstad. Da et eldre ektepar fikk installert dør- og bevegelsessensor, så hun behovet for at pårørende selv kunne motta signalene. Mannen var redd for at kona, som hadde en begynnende demenssjukdom, skulle gå ut mens han sov. – Da hadde det vært en god løsning om ektemannen fikk et varsel hvis hun gikk ut. I stedet ble både han og kona redd for å bevege seg i huset nattestid fordi de ikke ville utløse en alarm og belemre hjemmetjenesten unødig, forteller hun. I dette tilfellet ble sensorene en byrde mer enn en hjelp, og sensorpakka ble demontert. – I framtida må det være mulig for pårørende å administrere alarmen, enten permanent eller i perioder, mener prosjektlederen. Nye oppgaver Solrunn Hårstad understreker at hovedaktør i arbeidet med sensorpakkene må være tjenesteyter sammen med bruker. Bo lengre hjemme Værnes-regionen, som består av kommunene Tydal, Selbu, Malvik, Frosta, Meråker og Stjørdal, har regien på et prosjekt hvor målet er at innbygger ne skal kunne bo lenger hjemme. Innføring av sensorteknologi er en del av prosjektet. Prosjektgruppa består av fagkoordinator, leder og helsepersonell i enhetene og fysio- og ergoterapeuttjenestene i alle kommunene. Rådmennene i regionen utgjør styringsgruppa. Prosjektleder arbeider 80 pro- sent i prosjektet. – Det er de ansatte i hjemmetjenesten som må motivere brukerne til å bruke de nye mulighetene. Da er det viktig at de er trygge på bruken av de teknologiske løsningene. Når nye elementer er innført, har vaktmestrene montert, demontert og skiftet batterier. De har ofte vært i kontakt med brukerstøtten til leverandøren. Men prosjektlederen er klar på at i framtida må kommunene rustes opp til å håndtere de tekniske utfordringene. Nye tider I 2017 blir det analoge nettet lagt ned. Da vil ikke dagens trygghetsalarmer fungere. Solrunn Hårstad håper og tror at pleie- og omsorgssektoren innen den tid er kommet mye lengre med å innføre teknologiske løsninger. – Jeg tror en standard sensorpakke må ta utgangspunkt i en trygghetsalarm og bygge på med ulike sensorer. – Målet er å kunne tilby trygghetsskapende løsninger som fanger opp hjelpebehov og aktiverer rett hjelp til rett tid. Sensorpakkene må også styrke brukernes mulighet til et selvstendig og aktivt liv, mener Hårstad. Men hun ønsker også standardiserte løsninger slik at kommunene ikke blir bundet av én leverandør. – De skal heller konkurrere på kvalitet, service og pris, mener hun. Mer enn nedlegging av det analoge nettet frykter prosjektlederen pleiemangelen i framtida. – Den dagen vil komme da vi må klare oss med færre ansatte per bruker. Med teknologien som supplement til tradisjonelt omsorgsarbeid, vil mangelen på pleiepersonell bli mindre enn om vi fortsetter å arbeide som i dag, sier hun. Fagbladet 4/2014 < 33  fbaargang2014 fbseksjonHEL