PaNELDEbatt: Med publikum i salen kom panelet på Verdighetskonferansen med mange innspill til helsearbeidernes dilemmaer – og de var langt fra enige om hva som var den beste løsningen. For som eldrepsykolog Lise Næss sa: – Et godt dilemma har ingen klare svar. Fra venstre Siri Kristiansen, Stephan Ore, Lise Næss, Ida-Elisabeth Schau Lindell og Sigrid bonde tusvik som lytter til Ida Olsens dilemma. Hva ville DU gjort? ta med deg dilemmaene på jobben og diskuter med kollegene dine. PaNELDEbatt: Med publikum i salen kom panelet på Verdighetskonferansen med mange innspill til helsearbeidernes dilemmaer – og de var langt fra enige om hva som var den beste løsningen. For som eldrepsykolog Lise Næss sa: – Et godt dilemma har ingen klare svar. Fra venstre Siri Kristiansen, Stephan Ore, Lise Næss, Ida-Elisabeth Schau Lindell og Sigrid bonde tusvik som lytter til Ida Olsens dilemma. Hva ville DU gjort? ta med deg dilemmaene på jobben og diskuter med kollegene dine. Lise Syversen Løken, ringerike – Jeg jobber på en slagenhet der vi har hard opptrening av pasientene. Vi fikk inn en pasient i 60-årene som etter et slag var lammet i hele venstre side. Mannen hadde fra før av en aggressiv form for kreft, som han visste at han kom til å dø av. – De første sju dagene han var hos oss, hadde han hard trening som slagpasient, men kanskje ville han hatt det bedre om han hadde fått være mer i ro når livet likevel gikk mot slutten. Dilemmaet er hvor hardt vi skal satse på opptrening i en slik situasjon. Når er nok nok? Ida Olsen, Oslo – Jeg jobbet i hjemmetjenesten og var hjemme hos en dement mann på 85 år. Jeg sto på kjøkkenet og laget mid- dag til ham da han kom inn fra stua. Han er naken nedentil og «har en kosestund med seg selv». – Der og da så valgte jeg å ignorere ham og fortsette med matlagingen, men jeg syns det var en vanskelig situasjon. Hva gjør vi for å avverge slike situasjoner og samtidig bevare mannens verdighet? Når de siste trådene knyttes Lise Næss, psykolog ved Senter for Gerontologi i Bergen, fanger hele Verdighetskonferansen med tilsynelatende enkle råd for hvordan vi kan bidra til en verdig avslutning for pasienter med en demenssjukdom. Må kjenne historien Når 30 prosent av dem som bor hjemme, og 70 prosent av dem som bor på sykehjem, lider av angst og depresjon, kan det lett bli mange mørke innslag i den siste delen av livsveven. – Da må vi arbeide med de lyse fargene i veven, er rådet fra Lise Næss. Hun forstår godt at det kan være vanskelig å føre en samtale med en person med demens. Men hun har en oppskrift som gjør tomt snakk overflødig. – Kan du gamle dager, har du en unik inngangsport til samtaletemaer, sier hun. Livshistoriene skal ligge i hodet Den andre inngangsbilletten til de gode samtalene er den enkeltes levde liv. – Vi skal ta opp det de fortalte om i festlig lag, ikke deres tragedier. Der har vi en unik inngangsport til livsglede og livskvalitet, sier Lise Næss. Det er ikke mulig å føre en samtale med pasienten dersom alle opplysninger om deres livshistorie bare befinner seg i en rapport, mener Lise Næss. – Alle pleierne må kunne livshistoriene utenat. Tekst: KaRIN E. SVENDSEN Fagbladet 4/2014 < 39  fbaargang2014 fbseksjonHEL