Fokus Ingen kan velge seg bort fra døden. En grav må vi ha. Det kan være en tradisjonell kistegrav, eller det kan være en urnegrav. I Norge er kistegraven vanligst, og langt vanligere enn i de andre nordiske land. Erling Lae Fylkesmann i Vest- fold og leder i det offentlige gravferdsavgiftsutvalget som nylig leverte sin innstilling om beta- ling for kremasjon, gravlegging og grav (NOU 2014:2). Døden har ulik pris I fjor var det 38 prosent kremasjoner og 62 prosent kistegraver. Selve gravleggingen skal i utgangspunktet være gratis. Men dette gjelder bare for noen. På kremasjon er det adgang til å ta kremasjonsavgift. Dette kan være en av forklaringene på den lave kremasjonsandelen i Norge. Over 100 år etter de første kremasjonene i nyere tid, må de etterlatte vanligvis betale 3000 kroner for kremasjon, mens kistegravlegging er gratis. I dagens flerreligiøse samfunn kunne vi formulere det slik: På hinduens eller humanetikerens grav er det avgift. Muslimens og jødens grav er avgiftsfri, og for sekulære eller kristne nordmenn er det vel helst et spørsmål om hvor man tilfeldigvis er bosatt. Men er dette holdbart? Da regjeringen nedsatte Gravferdsavgiftsutvalget, het det i mandatet at utvalget skulle vurdere kremasjonsavgiften og se på muligheten for likestilling mellom gravferdsformene. Samtidig skulle utvalget se på prissettingen for gravlegging over kommunegrensene. Det lå samtidig som et premiss for utvalgets arbeid at en urnegrav er samfunnsøkonomisk mer fornuftig enn en kistegrav. Utvalgets kartlegging viste at det ikke er fullt så enkelt. På grunn av lange avstander og spredt bosetning er det ikke grunnlag for å si at den ene gravferdsformen er samfunnsøkonomisk mer lønnsom enn den andre. Bortsett fra i enkelte svært tettbygde områder, er det ikke arealknapphet i Norge. Ja vel, kan man si. Da er vel dagens system greit likevel? Men så enkelt er det avgjort ikke. For selv latte å betale 7500 kroner. Men aller størst blir prisforskjellen hvis det skulle være behov for en kistegrav et annet sted enn der den avdøde bodde. Da kan den ekstra utgiften komme opp i 18.000 kroner, mens det er gratis for kommunens egne innbyggere. Og for å fullføre mangelen på logikk: Det skal ikke koste noe om dagens «Livets start og livets å feste en grav system ikke i fredningstiden slutt skal ikke koste.» er samfunnsøkonomisk dårlig, er det dypt urettferdig for de etterlatte. Prisen de etterlatte må betale for en obligatorisk tjeneste, varierer så mye at man kan undre seg over at protestene ikke er større. Det er kort sagt ikke greit at det er høyere offentlige avgifter for den som velger urnegrav enn den som velger kistegrav. Det er heller ikke greit at det er langt dyrere å bli gravlagt i en «fremmed» kommune. Og det er avgjort ikke greit at noen slipper å betale festeavgift de første 20 årene etter en gravferd, mens andre må betale fra første dag. Kremasjonsavgiften i en kommune med krematorium kan komme opp i 3300 kroner. Ligger krematoriet i en annen kommune, risikerer de etter de første 20 årene. Dermed slipper den etterlatte ektefellen å betale disse årene. Dette er rett og rimelig. Men hvis ektefellen dør 21 år senere, og skal gravlegges i samme grav, er det betaling fra første dag. Men velger de etterlatte i stedet en ny grav, da er det betalingsfrihet i 20 år. Det er ikke mulig å forstå eller å forklare at det skal koste mest for de etterlatte å velge den graven som koster minst for det offentlige. Livets start og livets slutt skal ikke koste. Det er derfor et enstemmig utvalg som foreslår at en gravlegging ikke skal koste, uansett om det er en urne eller en kiste i graven. Det skal heller ikke koste noe ekstra at gravleggingen skjer i en annen kommune. Og en grav skal være 36 < Fagbladet 4/2014  fbaargang2014 fbseksjonKIR