DEBATT å jobbe i en naturbarnehage. Dette var virkelig topp, men det siste året har jeg jobbet som tilkallingsvikar. Håpløst å få noe fast i en kommune der det skal spares, spares og atter spares. Jeg havner stadig vekk opp i barn det er «noe med». Dette kjennes ikke bra, og gamle «sår» fra min forrige jobb dukker opp igjen. Jeg trodde jeg var ferdig med dette, men kanskje er det ikke mulig å jobbe i en barnehage med «vanlige» unger? Kanskje må jeg slutte som barnehagetante? Jeg vil jo ikke det heller, for når jeg får jobbe med «normale» barn stooortrives jeg i jobben og kjenner jeg vil gi masse! Unger er jo helt fantastiske. Jeg blir litt frustrert og hjelpesløs. Er det bare jeg som kjenner det slik? Er det noe galt med meg? Vennlig hilsen meg HELSEFAG Flere ufaglærte søker sykepleierstillinger Det siste året har det vært mye fokus på helsevesenet i Norge. Jeg har i mitt verv i Fagforbundet og som sykepleier vært så heldig at jeg har møtt veldig mange sykepleiere, helsefagarbeidere, tillitsvalgte og ledere som jobber mye med ansettelser av nye ansikter i pleie- og omsorgssektoren. Det som forundrer meg litt, er at jeg stadig oftere hører om ufaglærte som søker sykepleierstillinger. Og med ufaglærte mener jeg de som ikke har helserelatert utdannelse. Jeg har snakket med ledere som har fått besøk på sitt kontor med søknad på sykepleierstillinger av folk som har bakgrunn fra elektronikkbransjen og som bilmekanikere. Når du spør hvorfor de søker, har NAVNSKILTHva heter du? Takk for en fin reportasje angående «Menn i helsevesenet» i Fagbladet nr. 3/2014. Det var i tillegg et fint bilde av persona- let på Zion helse- og velferdssenter på Strindheim med Rolf Bosse Gulbrandsen i spissen. Jeg er også én av få menn som jobber i et slikt arbeidsmiljø, og trives faktisk med det. På min avdeling jobber det kun to menn utenom meg, og da er vaktmesteren medregnet. Men jeg syns det går fint. Grunnen til at jeg skriver til Fagbladet er imidlertid en helt annen. Jeg reagerte med én gang jeg så på bildet som fulgte med den nevnte reportasjen. Hva jeg reagerte på? Jo, samtlige personer manglet navnskilt! Jeg vet ikke om den aktuelle institusjonen har en spesiell politikk angående navnskilt. Kan det være av hygieniske hensyn, eller at de blir glemt når arbeidstøyet legges i skittentøytralla og dermed skaper problemer for vaskeriet? Kanskje noen kan belyse årsaken til dette? Hos oss skal alle helst gå med navnskilt. Både pårørende, besøkende, andre kolleger og ikke minst pasientene skal vite hvem de snakker med. Det er godt å vite hvem du snakker med. Altså, hva vedkommende heter, i det minste. Det hadde vært interessant å høre fra andre av Fagbladets lesere som arbeider på liknende institusjoner, om hvilken politikk som praktiseres rundt omkring, og med hvilken begrunnelse. Jeg venter spent. Daniel Gjelstad, Rasta 30 < Fagbladet 3/2014 Fagbladet 3/2014 < 31 En morgen for et par år siden måtte maleren Rolf Bosse Gulbrandsen rulle seg ut av senga. Ryggen protesterte etter mange års statisk arbeid med kost og rulle. Også nakken skapte trøbbel. Han måtte erkjenne at var karrieren som maler slutt. – Trøsten var at jeg var på rett plass til rett tid, sier han nå. For da Gulbrandsen tok kontakt med Nav i Trondheim og sa at han hadde lyst til å arbeide med helse, mintes saksbehandleren at han hadde fått en e-post fra rekrutteringsprosjektet Menn i helse. Det ble starten på en ny karriere for 49-åringen. Høsten 2011 begynte eks-maler Gulbrandsen og 30 andre menn på utdanningsløpet som skulle kvalifisere dem for en jobb i helsesektoren. I november 2013 tok han fagprøven, og uka etter var han på plass som helsefagarbeider i et vikariat ved Zion helse- og velferdssenter på Strindheim. Inn i intimsfæren Rolf Bosse Gulbrandsen tror nok at terskelen over til helse var noe lavere for ham enn for de fleste voksne menn siden kona allerede arbeidet i pleie- og omsorgssektoren. Gjennom utdanningen var han også godt forberedt. Men det tok likevel litt tid før han fikk et avslappet forhold til det å skulle bevege seg inn på det han opplevde som pasientenes intimsfære. Nå er han først og fremst glad for å ha en jobb som gir ham mulighet til å bidra positivt. – Det har vært en drøm for meg å kunne gå på jobb og gjøre hverdagen bedre for pasientene, sier den ferske helsefagarbeideren. Hel stilling Daglig leder og sykepleier ved Zion helse- og velferdssenter, Børge Haraldsen, har stort sett hatt kvinnelige kolleger. Av 72 ansatte på Zion er nå 11 menn. – Det gjør noe positivt med miljøet, sier Haraldsen om det mannlige innslaget i arbeidsstokken. Han er glad for at Menn i helse sørger for et større tilfang av voksne menn til byens helse- og velferdssentre. Etter at Fagbladet besøkte Zion, tok den ferske helsefagarbeideren kontakt for å fortelle at nå hadde han fått fast, hel stilling. I slutten av april begynner han på Ladesletta helse- og velferdssenter, som snart står ferdig. POSITIVT BIDRAG: – Bosse gled fint inn i miljøet fra første dag. Med sin erfaring fra Livsglede for eldre har han hatt mye å bidra med, sier Børge Haraldsen. GODT MILJØ: – Det er fint for arbeidsmiljøet at kvinner og menn jobber sammen, mener Rolf Bosse Gulbrandsen. Her sammen med kollegene Hildegunn Rokne, Vegar Bolsø- Johannessen, Abdi-Rizak Diriye og Andrea W. Øvre-Johnsen. Rekrutteringsprosjektet Menn i helsevesenet (2010–2013) er utvidet og skal gå fram til 2016. Kommunene Malvik, Melhus, Stjørdal, Levanger, Verdal, Inderøy og Steinkjer er nå med i tillegg til Trondheim. Til sammen 40 arbeidssøkende menn mellom 26 og 55 år tilbys i perioden 2014–2016 et komprimert utdanningsløp og fast stilling som helsefagarbeidere. I Stortingsmelding 29, Morgendagens omsorg, ønsker regjeringen å gjøre Menn i helse til et landsomfattende prosjekt. Forberedelser er i gang, og i løpet av i år og neste år vil inntil fem nye fylker bli implementert. Prosjektet har egen hjemmeside: www.mennihelse.no omåbidra tilengod hverdagDRØMMERRolf Bosse Gulbrandsen (46) er nettopp ferdig helsefag arbeider. – Jeg vil bidra til å gjøre livet best mulig for pasientene. Og være en god kollega. Tekst: KARIN E. SVENDSEN Foto: THOR NIELSEN Faksimile fra Fagbladet nr. 3/2014. enkelte ledere fått til svar at de søker fordi de tenker det kan være gøy å jobbe som sykepleiere. En setning som har brent seg fast fra en av dem jeg har snakket med, er «Det kan jo ikke være så vanskelig å være sykepleier, jeg er flink og lærer raskt». Dette rører noe inni meg, jeg blir rett og slett provosert. Er det uvitenhet som gjør at de søker på stillinger som sykepleier, eller er det så stor mangel på helsepersonell at de bare søker for å se om arbeidsgiver er «desperat» nok? Har det blitt sånn at vi ikke vet hva en sykepleier jobber med, og hva slags utdanning som kreves? Prøv å få jobb som ufaglært på et merkeverksted for biler, hvor mange verksted er det som vil ansette deg? Jeg fikk min første faste helgejobb i helsesektoren i 2000, som hjelpepleierelev. Jeg fikk enorm respekt for en av hjelpepleierne jeg jobbet sammen med. Jeg jobbet også sammen med assistenter med mye kunnskap og lang erfaring. Disse assistentene er helsevesenet i Norge helt avhengig av. Hva skulle vi gjort uten? Da hadde de faglærte måttet jobbe mye oftere helger og mer overtid. Jeg gikk på skolen for å lære hvordan jeg skulle hjelpe pasienter som ikke klarer å ivareta seg selv. Lærte om mange forskjellige sykdommer som kan ramme oss mennesker, og erfaringene med mennesker begynte å vokse i takt med praksisen. Det høres kanskje ut som en klisjé, men jeg har helt siden jeg var ganske ung ønsket å jobbe som sykepleier, og skaffet meg studiekompetanse for å komme inn på sykepleierhøgskolen. Det var utrolig tøft, med en bratt læringskurve og krevende arbeidsoppgaver og praksis som tok mye tid. Jeg jobbet ved siden av for å skaffe meg enda mer erfaring og bedre kjennskap til hva som kom til å bli forventet av meg som sykepleier. Disse erfaringene hjalp meg til å forstå at det å være sykepleier er noe mer enn «bare» å hjelpe eldre, pleietrengende og akutt syke mennesker. Det å være sykepleier handler først og fremst om og ha kunnskap til å hjelpe eldre og pleietrengende med det de måtte ha behov for, men også yngre pasientgrupper med helseutfordringer og akutte behov for hjelp. Vi skal verken skvise ut assistenter eller helsefagarbeidere. Vi er helt avhengig av disse for å få hjulene til å gå rundt for eksempel i hjemmetjenesten, eller på et sykehjem. Vi må oppfordre disse fantas 50 < Fagbladet 4/2014  fbaargang2014 fbseksjonKON