FOKUS
I 30 år har vi gått under parolen om sekstimersdagen med full lønnskompensasjon
1. mai, og på årsmøter, landsmøter og kongresser har vi rutinemessig
vedtatt at vi ønsker seks timers arbeidsdag.
Ole R Berg
Leder i Fagforbundet
Buss- og sporveisarbeidernes
forening
i Trondheim
En strategi forsekstimersdagen
Det er vel og bra, men vi har ikke
diskutert hvordan vi skal få gjennomført
dette overmodne kravet. I
flere år har jeg prøvd å få en debatt
om mulige strategier, men det har
vært en øredøvende stillhet fra
fagbevegelsen og kvinnebevegelsen.
Hvorfor?
Mitt forslag er enkelt, realistisk og
gjennomførbart i løpet av kort tid.
Det går enkelt ut på at vi bytter en
liten utvidelse av normalarbeidsdagen
mot sekstimersdagen ved at en
del arbeidstakere går over til å jobbe
to skift. Dersom flere av dagens
dagarbeidere går over til å jobbe for
eksempel ei uke fra klokka 6 til 12
og uka etter fra 12 til 18 (eller 7–13
og 13–19), vil det gi så stor produktivitetsøkning
at det alene kan
finansiere kortere arbeidstid.
Regjeringen presenterte allerede
i 1987 en offentlig utredning (NOU
9A) om dette. En av de involverte var
Høyre-politikeren Viktor Normann,
professor i samfunnsøkonomi og
arbeids- og administrasjons minister
fra 2001 til 2004. I NOUen heter det:
«En arbeidstidsforkortelse som
ikke ledsages av en omorganisering
av produksjonen, vil måtte føre til at
produksjonsutstyrets utnyttelsestid
(driftstiden) synker. Dvs. at kostnaden
pr. produsert enhet stiger, selv
om forkortelsen skjer uten lønnskompensasjon.
Skal en motvirke
dette, må en legge om driftsmønsteret,
slik at arbeidstakerne etter tur
kan benytte det samme produksjonsutstyret.
Ved nedsettelse til 30 timers
uke vil anslagsvis 20–25 prosent av
de dagtidsansatte måtte gå over på
to skift, dersom driftstiden ikke skal
synke i gjennomsnitt.»
Videre sies det: «Arbeidstidsforkortelser
er fundamentalt sett et
spørsmål om å velge mellom flere
varer og tjenester eller økt fritid.
6-timersdagen vil trolig føre til et tap
av inntekt og produksjon på 10–15
prosent. Med en normal økonomisk
vekst i nærmeste 14 år (til år 2000)
vil innføringen av 6-timers dagen
likevel ikke behøve å bety redusert
gjennomsnittlig reallønn pr. årsverk
holdes dersom en firedel begynner å
arbeide to skift. Dersom vi vil ha den
innført raskere, og samtidig sørge for
en viss lønnsøkning, kan det gjøres
ved at flere involveres.
Men det begynner å haste. Der som
vi ikke nå tar tak i dette, vil mange
bedrifter på egen hånd etter hvert se
verdien av dette. Slik som de gjorde
på Nardo Bil og Tine MidtNorge. Vi
vil da oppleve at de bedriftene som
ser de store mulig hetene i denne
måten å organisere arbeidet på, tar
ut hele produktivitetsveksten i økt
profi tt.
Årsaken til den store produktivitetsveksten
er at lokalene og utstyret
utnyttes flere timer enn ved normalarbeidsdag,
at ansatte vil jobbe mer
Vi bytter en liten utvidelse av normalarbeidsdagen
mot sekstimersdagen ved at en del
arbeidstakere går over til å jobbe to skift.
ut fra dagens nivå. Dersom nedsatt
normalarbeidstid lar seg kombinere
med omorganisering av driften (les to
skift), slik at kapitalutnyttelsen blir
oppretthold eller utvidet, blir det rom
for timelønns økning uten at det
oppstår ledighet.»
Dette betyr at ved å innføre seks timersdagen
over f.eks. seks år, vil
gjennomsnittlig reallønn opprett
effektivt i seks timer enn i åtte, at
trivselen øker og sykefraværet går
ned.
Noe av den samme produktivitetsveksten
– men kanskje ikke så stor
– vil vi se i andre typer bedrifter, for
eksempel typiske kontorarbeidsplasser
og i offentlig sektor. I
virksomheter som allerede i dag
jobber skift, vil effekten selvsagt bli
mindre. Til gjengjeld vil disse
36 < Fagbladet 6-7/2014
fbaargang2014 fbseksjonSAM