FOKUS I 30 år har vi gått under parolen om sekstimersdagen med full lønnskompensasjon 1. mai, og på årsmøter, landsmøter og kongresser har vi rutinemessig vedtatt at vi ønsker seks timers arbeidsdag. Ole R Berg Leder i Fagforbundet Buss- og sporveisarbeidernes forening i Trondheim En strategi forsekstimersdagen Det er vel og bra, men vi har ikke diskutert hvordan vi skal få gjennomført dette overmodne kravet. I flere år har jeg prøvd å få en debatt om mulige strategier, men det har vært en øredøvende stillhet fra fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. Hvorfor? Mitt forslag er enkelt, realistisk og gjennomførbart i løpet av kort tid. Det går enkelt ut på at vi bytter en liten utvidelse av normalarbeidsdagen mot sekstimersdagen ved at en del arbeidstakere går over til å jobbe to skift. Dersom flere av dagens dagarbeidere går over til å jobbe for eksempel ei uke fra klokka 6 til 12 og uka etter fra 12 til 18 (eller 7–13 og 13–19), vil det gi så stor produktivitetsøkning at det alene kan finansiere kortere arbeidstid. Regjeringen presenterte allerede i 1987 en offentlig utredning (NOU 9A) om dette. En av de involverte var Høyre-politikeren Viktor Normann, professor i samfunnsøkonomi og arbeids- og administrasjons minister fra 2001 til 2004. I NOUen heter det: «En arbeidstidsforkortelse som ikke ledsages av en omorganisering av produksjonen, vil måtte føre til at produksjonsutstyrets utnyttelsestid (driftstiden) synker. Dvs. at kostnaden pr. produsert enhet stiger, selv om forkortelsen skjer uten lønnskompensasjon. Skal en motvirke dette, må en legge om driftsmønsteret, slik at arbeidstakerne etter tur kan benytte det samme produksjonsutstyret. Ved nedsettelse til 30 timers uke vil anslagsvis 20–25 prosent av de dagtidsansatte måtte gå over på to skift, dersom driftstiden ikke skal synke i gjennomsnitt.» Videre sies det: «Arbeidstidsforkortelser er fundamentalt sett et spørsmål om å velge mellom flere varer og tjenester eller økt fritid. 6-timersdagen vil trolig føre til et tap av inntekt og produksjon på 10–15 prosent. Med en normal økonomisk vekst i nærmeste 14 år (til år 2000) vil innføringen av 6-timers dagen likevel ikke behøve å bety redusert gjennomsnittlig reallønn pr. årsverk holdes dersom en firedel begynner å arbeide to skift. Dersom vi vil ha den innført raskere, og samtidig sørge for en viss lønnsøkning, kan det gjøres ved at flere involveres. Men det begynner å haste. Der som vi ikke nå tar tak i dette, vil mange bedrifter på egen hånd etter hvert se verdien av dette. Slik som de gjorde på Nardo Bil og Tine MidtNorge. Vi vil da oppleve at de bedriftene som ser de store mulig hetene i denne måten å organisere arbeidet på, tar ut hele produktivitetsveksten i økt profi tt. Årsaken til den store produktivitetsveksten er at lokalene og utstyret utnyttes flere timer enn ved normalarbeidsdag, at ansatte vil jobbe mer Vi bytter en liten utvidelse av normalarbeidsdagen mot sekstimersdagen ved at en del arbeidstakere går over til å jobbe to skift. ut fra dagens nivå. Dersom nedsatt normalarbeidstid lar seg kombinere med omorganisering av driften (les to skift), slik at kapitalutnyttelsen blir oppretthold eller utvidet, blir det rom for timelønns økning uten at det oppstår ledighet.» Dette betyr at ved å innføre seks timersdagen over f.eks. seks år, vil gjennomsnittlig reallønn opprett effektivt i seks timer enn i åtte, at trivselen øker og sykefraværet går ned. Noe av den samme produktivitetsveksten – men kanskje ikke så stor – vil vi se i andre typer bedrifter, for eksempel typiske kontorarbeidsplasser og i offentlig sektor. I virksomheter som allerede i dag jobber skift, vil effekten selvsagt bli mindre. Til gjengjeld vil disse 36 < Fagbladet 6-7/2014 fbaargang2014 fbseksjonSAM