DEBATT
vi om Jødeland, som på Jesu tid
besto av Galilea, Samaria og
Judea – at jødene var fordrevet i
nesten 2000 år, og at de ble
skjenket det forgjettede land i
1948. Riktignok bodde det også
noen late beduiner og andre
arabere der på den tida, men
det var de driftige jødene som
fikk ørkenen til å blomstre.
Dette lærte vi på skolen, og det
fortalte avisene oss. På slutten
av 60-tallet begynte det riktignok
å dukke opp enkelte
skribenter som skrev kritisk om
staten Israels behandling av
palestina-araberne i området.
Da lærte vi et nytt ord: antisemittisme.
De som skrev negativt
om Israel, var antisemitter. Men
etter hvert skaffet vi oss
kunnskap og forsto at vi var
blitt lurt.
Sandberg Oiknines innlegg er
meget personlig, innimellom på
grensen til det private: «Hver
gang Fagbladet ligger i postkassa,
synker hjertet i brystet og
jeg får en klump i magen …
men hvordan kan jeg fortsette i
en fagforening som til de grader
taler og arbeider mot det jeg er
og hva jeg står for.»
Men da tillater jeg meg å
være direkte: Hvem Sandberg
Oiknine er, vedkommer ikke
saken, men hva hun står for,
derimot...
Jeg har vært i Israel/Palestina.
I flyktningleirer. Gått i
gamlebyen i Hebron hvor
palestinerne har vært tvunget til
å bygge stålgitter over gatene
for å beskytte seg mot steiner
og søppel som ble kastet ned
fra israelske bosettere, som
under beskyttelse av soldater
hadde bygd sine hus oppå
palestinernes. Jeg har sett disse
skammens murer som herrefolket
har oppført langt inne på
palestinsk område. Stått i kø
ved sjekkpunktene hvor
palestinerne blir hersa med
hver dag når de skal på jobb
eller besøke en annen landsby.
Jeg har også opplevd hvordan
den israelske hæren under en
demonstrasjon mot en ulovlig
bosetting brukte tåregass og
skarp nok ammunisjon til at det
tok livet av en jentunge. «Det
finnes grenser for alt, unntatt
for Israel.» (H. Tikkanen)
Så til Trude Sandberg
Oiknine: Er det dette du står
for?
For meg handler det ikke om
å se saken fra begge sider. Dette
handler om at «i en verden av
konflikter, med ofrer og bødler,
er det tenkende menneskers
oppgave ikke å stå på bødlenes
side». (Howard Zinn)
Øivind Svarstad
MIDTØSTEN
Venstrevridde
tillitsvalgte
Jeg tror mange kjente seg igjen i
Trude Sandberg Oiknines
innlegg i Fagbladet nr. 12/2014.
Der nevner hun en del punkter
om Fagforbundets slagside i
utenrikspolitikk som er verdt å
diskutere videre. Jeg sjøl meldte
meg inn i Fagforbundet seint i
2011, mye fordi jeg vil støtte
kampen for et likestilt arbeidsliv,
sikre rammer mht faste
stillinger og fordi jeg mener at
en solid stat er viktig. Mitt
politiske parti er Arbeiderpartiet.
Jeg fikk Fagbladet i posten
hver måned, pluss diverse
lokale blader og plakater m.m.
Etter hvert følte jeg en viss uro
på profilen i disse bladene.
Det var et voldsomt kjør på
Midtøsten-konflikten og en
ensidighet som nesten tok
komiske former.
Det toppet seg i sommer da
sju–åtte sider av Fagbladet – et
blad for et norsk arbeidstakerforbund
ble brukt til rein
propaganda for Palestinas sak.
Da tenkte jeg at det kanskje var
på tide at noen fra den «tause
majoritet» skrev noen linjer.
Skal Fagforbundet mene så
mye om utenrikspolitiske
spørsmål, er det ikke en
organisasjon som skal ta vare
på medlemmenes interesser i
Norge? Ja, hva er egentlig
medlemmenes interesser? I en
undersøkelse foretatt av
Klassekampen høsten 2013
spurte de hvilke partier
medlemmene i LO stemte på.
Om lag 46 prosent stemte Ap;
Høyre og Frp ca. 15 prosent
hver og partiet Rødt under to
prosent. Når forbundet fører en
utenrikspolitisk retorikk som
på mange måter høres ut som
det såkalte ytre venstre, er det
verdt å spørre seg om noen drar
med seg private agendaer inn i
tillitsvervet. Midtøsten-spørsmålet
er en dypt tragisk sak,
som dessverre ikke er enkel.
For de enøyde promillene blant
de såkalte israelvennene og
palestinaaktivistene, er ting
ger fra dette landet har kommet
til Norge de siste åra. Mange av
dem er medlemmer i Fagforbundet
eller er potensielle
medlemmer. Har ikke stått en
linje om dette i Faglandet.
Det verste er at Fagbladet
ikke har tatt tak i problemene
rundt Kurdistan og radikaliseringen
av muslimer. Den
kurdiske befolkningen var i
reell fare ved Kobani, men også
i kamp med IS. Dette har
nesten ikke blitt nevnt et ord
om i Fagbladet, og det skuffer
meg dypt. Her kan jo Fagforbundet
bruke sine kjemperessurser
til å drive forebyggende
arbeid mot radikalisering av
norske muslimer etc. Her må
dere på banen!
Sjøl var jeg på det fantastiske
opptoget i Oslo seint i august;
der muslimer, kristne, jøder,
hinduer og buddhister gikk
sammen mot politisk ekstremisme.
Denne gangen var det
muslimsk ekstremisme, i 2011
«For de enøyde promillene blant de
såkalte israelvennene og palestina-
aktivistene, er ting svart og hvitt, men
så enkel er ikke verden.»
svart og hvitt, men så enkel er
ikke verden. Å kjøre en
bombastisk stil, som spesielt
Fagbladet gjorde, er aldri lurt.
Hvis de tror dette skaper flere
sympatisører for sin sak, tar de
feil. Det får folk til å stille seg
flere spørsmål i stedet.
Hva har Fagforbundet ikke
fokusert på? Det er mange
store og grusomme saker i
verden, ikke minst fra Afrika og
ebola-katastrofen der. Kan ikke
akkurat si det flommer over
med stoff om dette. Hva med
det forferdelige diktaturet i
Eritrea, der den marxistiske
diktatoren Esaias Efiwerki farer
grusomt fram? Mange flyktnin
gikk vi i tog mot den klassiske
fascismen og massemorderen
Breivik. En ekstremist er en
ekstremist, uansett om det er
Breivik, IS, Pol Pot eller Hitler.
Det har vært en bedring i det
siste. Fagbladet har intervjuet
jøden Erwin Kohn, som bl.a.
samarbeider med muslimer og
kristne i antirasistisk senter. Jeg
har heller aldri ment at det ikke
skal stilles spørsmål ved Israels
politikk, som det er mye galt
med. Men også palestinerne har
en vei å gå. Det som er sikkert,
er at det aldri blir fred i Midtøsten
hvis de skråsikre promiller
på hver sin side får sine ønsker
oppfylt.
54 < Fagbladet 1/2015
fbaargang2015 fbseksjonKON