Integrering
I Kirkenes tar kundene det som en selvfølge at betjeningen snakker
russisk. I butikker, bedrifter og hoteller er det innvandrere som holder
hjulene i gang.
Tekst og foto: BIRGITTE WISUR OLSEN
Grensekrysserne
HOLDER LIV I BYEN
E
E
n spasertur bortover gågata i Kirkenes viser med
all tydelighet hvor i landet du befinner deg. Her
er nemlig gateskiltingen på både norsk og russisk,
noe som har vært med på å gi byen tilnavnet den
russiske byen i Norge. Enhver butikk med respekt for seg
selv har russiskspråklig personale.
I den nordlige enden av gågata, i klesbutikken Twenty,
snakker de ansatte mange språk: russisk, finsk, norsk,
svensk, samisk, engelsk, fransk og tysk. Ved siden av
kiosken står ei sushivogn der sushikokken Miguel
Angelo Castro regjerer. Han er fra Venezuela/Spania og
har japanske aner.
De internasjonale forholdene fortsetter nedover gata.
Her dukker nasjon etter nasjon opp i butikker og bedrifter.
Serveringsstedene har servitører fra Sverige, Polen og
Estland. Her er kafeer og spisesteder med kurdiske,
kinesiske og bulgarske innehavere.
Innvandrerne holder hjulene i gang
Fra byens kjøpesenter markedsføres tilbudene bevisst mot
storbyen Murmansk i Russland, og senterkafeen drives
av en palestiner.
61 nasjoner er representert i Sør-Varanger kommune.
Dersom de nordiske landene inkluderes, har opp mot ti
prosent av innbyggerne innvandrerbakgrunn. Bygg- og
anleggsbransjen, helsevesenet, butikker, restauranter og
hoteller hadde slitt med å holde hjulene i gang uten innvandrere
i arbeidsstokken.
Tett kontakt med Russland
Sør-Varanger har knapt arbeidsledighet, bare 2,1 prosent,
og det er kamp om arbeidskraften. Siden 2012 har befolkningen
i norske Sør-Varanger og russiske Petsjenga
kunnet reise visumfritt som følge av en grenseboeravtale.
Flere arbeidstakere velger å pendle fra Russland til Norge,
og på det viset kombinere rimelige russiske levekostnader
med høyere norske lønninger.
Russerne er den desidert største innvandrergruppa til
Sør-Varanger. 357 personer av en befolkning på 10.134
personer har innvandret fra Russland.
Det er ikke uvanlig at russere som står i kø eller ikke
finner veien, spør seg fram på russisk. De tar det som en
selvfølge at noen i nærheten kan morsmålet deres.
– Det er nesten litt for mye. De er jo i Norge, men er
vant til at det alltid er noen i nærheten som kan snakke
russisk, kommenterer Kristina Bye. Hun er selv fra
Kirovsk i Russland, 277 kilometer fra Kirkenes.
Russerne er de beste kundene
Kristina Bye jobbet i parfymeriet på kjøpesenteret da hun
kom til byen, og var på hogget for å overta gullsmedbutikken
samme sted.
– Jeg visste at dersom det bare kom en russer bak disken,
så kom omsetningen til å øke. Russerne legger igjen veldig
mye penger her, og det er viktig at de får god service,
påpeker hun.
Valutasvingningene som følge av Ukraina-konflikten
og fallet i oljeprisen, følges nøye. For det anslås at russerne
står for 15 prosent av omsetningen i butikkene i
Kirkenes, og Russland kalles gjerne Sør-Varangers hjørnesteinsbedrift.
Krysser grensene
Kristina Bye har beholdt sitt russiske pass, men det er i
Sør-Varanger hun føler seg mest hjemme, og hun syns det
blir rart å bruke ordet innvandrer i en grenseby som
Kirkenes. Å krysse grenser blir en vane, en livsstil.
– Her er jo folk så vant til å krysse grensene. Det blir
det samme den andre veien. Mange nordmenn reiser så
mye i Russland at de er halvveis russere.
48 < Fagbladet 1/2015
fbaargang2015 fbseksjonSAM