18 < Fagbladet 3/2015 Det var først da hun 20 år gammel fikk sommerjobb som resepsjonist på et hotell i Tyrkia at Christina innså hvor viktig det er med gode lønns- og arbeidsvilkår. Hotellsjefen fant raskt ut at han kunne dra nytte av den unge skandinavens språkkunnskaper, og plutselig var Christina alt-mulig-kvinne på hotellet. Hun ble dratt med på legevisitter og var tolk på sykehuset og politistasjonen. På kveldstid måtte hun bidra med underholdningen, så de skandinaviske barna skulle forstå hva som ble sagt. – Jeg jobbet 12 timer hver dag, sju dager i uka. Egentlig skulle jeg ha en fridag, men de hadde alltid bruk for meg. Første dag på jobb på det tyrkiske hotellet fikk Christina utdelt én arbeidsuniform. Hun forklarte at det ikke kom til å gå. Det var 50 grader ute og hun jobbet lange dager. Svetten rant. Men hotellsjefen sto på sitt. Dagen etter møtte den unge norske kvinnen opp i sivile klær. «Uniformen er til vask», var meldingen til sjefen. Dermed fikk alle ansatte en ekstra uniform. – Det var min første politiske seier. Foreldrene møtte hverandre på et omreisende tivoli. Faren styrte radiobilene, mens moren lagde sukkerspinn. Det var kjærlighet ved første blikk. Etter noen år på veien i campingvogn, slo de seg ned i Elverum. Moren begynte å jobbe som renholder og senere på kinoen, mens faren fikk jobb på glassfabrikken. – Ingen av dem fullførte videregående. Faren min fikk fagbrevet sitt på jobben, forteller Christina, som fikk omsorg for andre og engasjement for rettferdighet inn med teskje hjemme i blokkleiligheten på Mastmoen. Faren ble raskt tillitsvalgt på fabrikken. Så ble han LO-leder i Elverum. Christina ble dratt med på 1. maifrokost og i tog fra hun kunne gå. – Da jeg gikk på ungdomsskolen, kom faren min med en innmeldingsblanket fra LO og sa jeg var pent nødt til å skrive under. At Christina er glad i hjembyen Elverum er å underdrive. Hun elsker hjemplassen. Så ofte hun kan, reiser 26-åringen hjem. I fjor kjøpte hun en leilighet i naboblokka til foreldrene. – Folk spør hvorfor jeg gidder å flytte til det «hølet» der, men for meg er det hjemme. Jeg elsker Elverum. I oppveksten var det alltid noen å leke med mellom blokkene på Mastmoen. Hun har fortsatt kontakt med mange av vennene i den gamle gjengen. Hun gikk med VG på søndager for å tjene penger til å bygge egen PC. I kjelleren i blokka arrangerte gjengen dataparty en gang i måneden. De rigget opp digre harddisker og skjermer, skrudde og koblet ledninger. Gulvet ble fylt av madrasser. Det luktet nystekt Grandiosa, og colaflaskene lå strødd. På det lille kjellerkjøkkenet lå sigarettrøyken som et hvitt teppe. I de sene nattetimer trasket vennegjengen til bensinstasjonen borti gata for å kjøpe mat. – Vi var tre venninner som hang med gutta. Jeg har nok alltid vært en guttejente, jeg syns det er enklere å være med gutter. Det er mindre drama. Hennes høyre arm er dekket av tatoveringer. Ifølge Christina har hun ti timer igjen med nålestikk før hun er i mål. Nå er det snart nok, sier hun til seg selv. Hun har brukt rundt 60.000 kroner på kroppsblekk. – Fredsdua, V-tegnet med de palestinske fargene, et bur med en nøkkel i – det er veldig politisk, sier hun og ler. – Men det er jo den jeg er som person. Hun har fått interessen for tatoveringer fra faren. Han har tatovert begge armene og beina. Nå har han startet på ryggen. – Også mora mi har tatt en del tatoveringer etter hvert, sier Christina. Hun viser fram en tatovering som betyr spesielt mye. – Det er navnet til broren min på kinesisk. Han har den samme. Nå har hun bare et halvt år igjen som leder for Fagforbundet Ungdom, men har allerede gitt valgkomiteen beskjed om at hun er villig til å ta to nye år. Christina håper hun blir gjenvalgt. – Å gå tilbake til jobben min i Elverum hadde blitt veldig uvant og stille. Portrettet Jeg har nok alltid vært en guttejente, jeg syns det er enklere å være med gutter. Det er mindre drama. fbaargang2015 fbseksjonHEL