50 < Fagbladet 3/2015 H an er ikke redd for å snakke om politikk. «Mostafa», som ikke egentlig heter det, har bedt om at det virkelige navnet hans holdes hemmelig, og han vil ikke høre snakk om å bli fotografert, så det er tydelig at han ikke er helt komfortabel. Og det er kanskje ikke så rart. Det er bare noen uker siden tre gutter ble arrestert for å ha diskutert politikk på engelsk på t-banen. Men snakke, det vil «Mostafa» uansett. Vi befinner oss på øya Zamalek på Nilen, og vi sitter ute. Det er januar og det er kaldt, og bilene raser forbi oss i skumringen. Folk på vei hjem fra jobb. De som er heldig nok til å ha en jobb. «Mostafa» er 27 år gammel og jobber som eiendomsformidler. Han bor i barndomshjemmet sammen med sin mor, som sliter med dårlig helse. – Livet er ikke så lett, sier han, og holder rundt den varme kaffekoppen. – Før hadde egyptere bedre råd, og det var flere utlendinger i byen, så det var lett å finne leietakere til leilighetene. Men etter 2011 har ting blitt vanskeligere. Når det er så mye politisk uro som det har vært siden opprøret mot Hosni Mubarak startet, kommer det færre turister, og når turistnæringen går dårlig, går hele landet dårlig. Slutten på en æra? Hosni Mubarak satt ved makta i Egypt i 30 år, før han ble tvunget til å gå av etter masse-protester i flere egyptiske byer i januar og februar 2011. Protestene, som rammet flere av landene i regionen etter desember 2010, begynte 25. januar, senere kalt Vredens dag, og var et resultat av økonomisk stagnasjon og mangel på politisk frihet. Etter mislykkede og svært brutale forsøk på å slå ned protestene, overførte Mubarak makta til Det øverste militærrådet, et organ bestående av rundt 20 høyere millitære offiserer, i februar 2011. Han ble året etter funnet skyldig i medvirkning til drap på demonstranter og korrupsjon, og dømt til fengsel på livstid. «Mostafa» var ikke blant de mest aktive demonstrantene i 2011, men er enig i at landet trengte en endring. – Selv vi, som hadde jobb og penger, innså at vi måtte gjøre noe. Egypt trengte forandring. Ungdom fant ikke jobb, og vi hadde ingen innflytelse på den politiske kursen i landet. De fattige hadde ikke mat. Og vi hadde ikke annet alternativ enn å demonstrere i gatene. Revolusjonen gikk sin gang. Det ble avholdt parlamentsvalg i november 2011, og presidentvalget i mai og juni 2012 ble vunnet av Mohammed Mursi fra Frihets- og rettferdighetspartiet, et parti med sterke bånd til folkebevegelsen Det muslimske brorskapet. Mursi stanset militærrådets forsøk på å begrense presidentens makt over militæret, og begynte raskt arbeidet med å løse landets mest presserende problemer. Tilbake til start Men revolusjonen mistet snart sin revolusjonære karakter. Mursi innførte forordninger som gjorde grunnlovskommisjonen og overhuset i parlamentet immune mot oppløsning, og ga presidenten utvidete fullmakter til å ivareta landets sikkerhet og styre uten juridisk overoppsyn. På grunnlag av disse fullmaktene forsøkte presidenten å tvinge fram en folkeavstemning om et nytt grunnlovsutkast støttet av flere av Egypts islamistiske grupperinger, noe som utløste omfattende protester. Etter flere dagers demonstrasjoner ble Mursi avsatt i et kupp ledet av landets væpnede styrker, og Adly Mansour, assisterende høyesterettsjustitiarius, ble innsatt som fungerende president 3. juli 2013. Nye valg ble avholdt i juni 2014, og vunnet av general Abdul Fatah al-Sisi, landets tidligere hærsjef. Igjen har Egypt en president med tette bånd til militæret, som Tekst og foto: Fredrik Heldal Hosni Mubaraks avgang etter 30 år ved makta ga mange egyptere et håp om bedre tider. Men etterspillet etter Egypts arabiske vår har ikke vært like rosenrødt som mange hadde ønsket. Håpet som brast Egypts revolusjon «Folk har mistet troen på at de kan bidra til forandring; de har blitt passive.» «Wael» <  fbaargang2015 fbseksjonKON