og ble sykmeldt. Nå er treningssenteret Kondis blitt den nye «jobben». Der møter du Jan Erik Skog hver eneste ukedag tidlig om morgenen. – Kona jobber fortsatt, så jeg står opp og sørger for å få henne opp. Lager kaffe og smoothie før jeg forsvinner ut med treningsbagen og Ulrik i hælene. Så er det body workout, kettlebell, stretch, spinning, core i to–tre timer etterfulgt av egentrening. Hjemme på Høybråten bor Jan Erik Skog vegg i vegg med faren på 93. Her har de bodd siden 1951. – Hvilke drømmer hadde du for livet ditt i oppveksten? – Det var en sorgløs oppvekst, men jeg husker ikke at jeg hadde noen spesielle drømmer. På Høybråten var det ingen klasseskiller den gangen, alle hadde det like godt – eller like dårlig, og halvparten av alle som bodde her var kommunister. – Var du en som sa fra om urett den gangen også? – Jeg har nok alltid vært kjapp til å si fra. Om det var mobbing, for eksempel. Jeg husker spesielt en ungarsk gutt som kom hit og som ble erta på skolen. I klassen hadde vi gutteklubben Varg, og vi sørget for å få ham med i klubben og få slutt på mobbingen. Engasjementet sto høyt rundt kjøkkenbordet hjemme hos familien Skog. Far Ole var primus motor i heismontørenes fagforening, han var med og stiftet SF og sto på partiets første stortingsliste. Engasjementet gikk i arv: – Jeg ble tent av EEC-saken og kampen mot atomvåpen på slutten av 1950-tallet. Jeg var med i NKU, senere aktiv i SV, men nå er det mange år siden jeg var partimedlem. Yrkesskolen var et naturlig valg for gutta fra Høybråten på 50-tallet. Men eventyrlysten presset på under kjeledressen. Etter to år på billinja og avlagt – Jeg «måtte» gifte meg, slik vi måtte den gangen, og da hadde jeg ikke råd til å studere. I stedet ble det jobb. Etter en periode som taktekker begynte jeg i Sporveien, og det var da jeg for alvor kom inn i tillitsvalgtsapparatet. Harde tak og lange dager til tross, Jan Erik Skog er først og fremst familiemann. – Jeg har vært heldig; vært gift i 45 år og har to flotte unger som har klart seg bra. Tomrommet da sønnene flyttet ut var stort. – Jeg ble helt rar. Men så var det noen som sa at jeg burde skaffe meg bikkje, så det gjorde jeg. Ulrik er familiens tredje riesenschnauzer. – Jeg går aldri ut uten ham, heller ikke når vi har ferie. Det gjorde vi en gang, og da dro vi hjem før tida. Nå er Ulrik med i bobilen enten vi ferierer i Norge eller i Europa. Gratulasjonsbuketten på kjøkkenbordet er i ferd med å visne, men 200.000 kroner i prispenger er inne på konto. – Hva skal du bruke pengene fra Fritt Ord til? – Vi har det fagprøve pakket romslig økono «Det var ikke bare sjefene, men unge Skog en misk nå, så jeg liten pappkof-også flere kolleger som mente at har bestemt at fert og satte seg jeg ødela hele Sporveien, at det 50.000 skal gå til på Stockholms-Fagforbundet var jeg som var problemet.» toget. Oslos barneby – Etter en natt på Frälsningsarméns hospits gikk jeg ut i byen for å søke jobb, og ble i Stockholm i to år til høyrekjøringen ble innført i 1967. Da parkerte folk de gamle bilene, og det ble lite å gjøre. Tilbake i Oslo fikk han straks ny jobb i bilbransjen, men sluttet for å ta voksengym. Planen var å studere videre, men slik gikk det ikke. i Murmansk. Kanskje gir jeg bort mer, jeg har ikke bestemt meg. – Vi er så bortskjemte her i landet. Nordmenn sitter i Spania og klager, og så fort de blir syke, kommer de hjem for å få stell og stemmer Frp… Vi må være mer takknemlig for det vi har. Vi har vunnet i lotto alle sammen – derfor blir jeg så forbanna over folk som har det godt, og som stjeler fra jobben sin. 22