og ble sykmeldt. Nå er treningssenteret
Kondis blitt den nye «jobben».
Der møter du Jan Erik Skog hver eneste
ukedag
tidlig om morgenen.
– Kona jobber fortsatt, så jeg står opp og
sørger for å få henne opp. Lager kaffe og
smoothie før jeg forsvinner ut med treningsbagen
og Ulrik i hælene.
Så er det body workout, kettlebell,
stretch, spinning, core i to–tre timer
etterfulgt av egentrening.
Hjemme på Høybråten bor Jan Erik Skog
vegg i vegg med faren på 93. Her har de
bodd siden 1951.
– Hvilke drømmer hadde du for livet
ditt i oppveksten?
– Det var en sorgløs oppvekst, men jeg
husker ikke at jeg hadde noen spesielle
drømmer. På Høybråten var det ingen
klasseskiller den gangen, alle hadde det like
godt – eller like dårlig, og halvparten av alle
som bodde her var kommunister.
– Var du en som sa fra om urett den
gangen også?
– Jeg har nok alltid vært kjapp til å si fra.
Om det var mobbing, for eksempel. Jeg
husker spesielt en ungarsk gutt som kom
hit og som ble erta på skolen. I klassen
hadde vi gutteklubben Varg, og vi sørget
for å få ham med i klubben og få slutt
på mobbingen.
Engasjementet sto høyt rundt kjøkkenbordet
hjemme hos familien Skog. Far Ole
var primus motor i heismontørenes fagforening,
han var med og stiftet SF og sto på
partiets første stortingsliste. Engasjementet
gikk i arv:
– Jeg ble tent av EEC-saken og kampen
mot atomvåpen på slutten av 1950-tallet.
Jeg var med i NKU, senere aktiv i SV, men
nå er det mange år siden jeg var partimedlem.
Yrkesskolen var et naturlig valg for gutta
fra Høybråten på 50-tallet. Men eventyrlysten
presset på under kjeledressen. Etter
to år på billinja
og avlagt
– Jeg «måtte» gifte meg, slik vi måtte den
gangen, og da hadde jeg ikke råd til
å studere. I stedet ble det jobb. Etter en
periode som taktekker begynte jeg
i Sporveien, og det var da jeg for alvor kom
inn i tillitsvalgtsapparatet.
Harde tak og lange dager til tross, Jan
Erik Skog er først og fremst familiemann.
– Jeg har vært heldig; vært gift i 45 år og
har to flotte unger som har klart seg bra.
Tomrommet da sønnene flyttet ut var
stort.
– Jeg ble helt rar. Men så var det noen
som sa at jeg burde skaffe meg bikkje, så det
gjorde jeg.
Ulrik er familiens tredje riesenschnauzer.
– Jeg går aldri ut uten ham, heller ikke
når vi har ferie. Det gjorde vi en gang,
og da dro vi hjem før tida. Nå er Ulrik med
i bobilen enten vi ferierer i Norge eller
i Europa.
Gratulasjonsbuketten på kjøkkenbordet
er i ferd med å visne, men 200.000 kroner
i prispenger er inne på konto.
– Hva skal du bruke pengene fra Fritt
Ord til?
– Vi har det
fagprøve pakket romslig økono
«Det var ikke bare sjefene, men
unge Skog en misk nå, så jeg
liten pappkof-også flere kolleger som mente at
har bestemt at
fert og satte seg jeg ødela hele Sporveien, at det
50.000 skal gå til
på Stockholms-Fagforbundet
var jeg som var problemet.»
toget. Oslos barneby
– Etter en natt
på Frälsningsarméns
hospits gikk jeg ut i byen for å søke
jobb, og ble i Stockholm i to år til høyrekjøringen
ble innført i 1967. Da parkerte
folk de gamle bilene, og det ble lite å gjøre.
Tilbake i Oslo fikk han straks ny jobb i
bilbransjen, men sluttet for å ta voksengym.
Planen var å studere videre, men slik gikk
det ikke.
i Murmansk.
Kanskje gir jeg
bort mer, jeg har ikke bestemt meg.
– Vi er så bortskjemte her i landet.
Nordmenn sitter i Spania og klager, og så
fort de blir syke, kommer de hjem for å få
stell og stemmer Frp… Vi må være mer
takknemlig for det vi har. Vi har vunnet
i lotto alle sammen – derfor blir jeg så
forbanna over folk som har det godt, og
som stjeler fra jobben sin.
22