asylsøkere bo for lenge i omsorgsboliger, i sin iver etter å gi ungdommene trygghet. – Vi må hjelpe dem til å løsrive seg fra oss, og vi må trekke oss tilbake etter hvert, uten at de opplever det som avvisning, sier Rype. Drammen kommune har 35 ansatte som jobber med enslige mindreårige asylsøkere, fordelt på bakgrunner som miljøarbeidere, sykepleiere, lærere, sosionomer og jurister. Ofte er det over 100 søkere på utlyste jobber, og gjennomtrekket er lite. – Vi har drevet med dette siden 2002, så vi begynner å få en viss erfaring, og vi driver ofte opplæring i andre kommuner som skal ta imot slike ungdommer for første gang, sier Rype. Traumatiserte ungdommer og mye omsorg En del av ungdommene er traumatiserte på grunn av opplevelser i hjemlandet, mens de var på flukt eller fra erfaringer på asylmottakene i Norge. De ansatte er satt sammen i team for å kunne gi ungdommene den tryggheten de trenger. – Det er viktig at vi kan nok om traumebasert omsorg, som vi har blitt kurset i. De første tre månedene konsentrerer vi oss om at de skal lande og finne trygghet. Det gjør vi ved å sette sammen et fast team av ansatte som ungdommene knytter seg til, sier Ottarson. Han er for tida misfornøyd med at hans eget forbund ikke har godkjent turnusen som kunne gjøre denne tette oppfølgingen fra et fast team mulig, og ruster seg til diskusjoner om dette. Ungdommene får tilbud om ulike sports- eller fritidsaktiviteter i nærmiljøet, og dette er populært. Mange lever kompliserte liv Mange av beboerne lever kompliserte liv på grunn av bakgrunnen sin, forklarer Rype og Ottarson. På den ene siden er de helt vanlige ungdommer som trives på skolen og er aktive i fotballklubben. På den andre siden har de FELLESSKAP: Praten går høylydt når alle samles. Her feirer tillitsvalgt og miljøarbeider Òttar Ottarson bursdagen til Fatmina (t.h.) sammen med Atef og Mehak og med Seble Kefele (t.v.) som jobber i bofellesskapet. < Fagbladet 5/2015 < 37  fbaargang2015 fbseksjonHEL