Andreas Pedersen Pseudonym GJESTESKRIBENT Historien om Rudolf Historien begynner og slutter med Rudolf. For dette er hans historie.Her er dethan som forteller. Og det skal han få lov til. H H an jobber i kommunen. Han har en sekretærstilling. En av de få gjenværende sekretærstillingene i kommunen. De fleste forsvant for 15 år siden, da fagforeningen fikk dem oppgradert til konsulentstillinger. Merkantile konsulenter. Med noen få unntak. På enkelte skoler er det fremdeles noen få sekretærer. Og jobben til Rudolf. Der var ikke fagforeningen dyktig nok, eller ledelsen var for slu. Han vet ikke riktig. Hver gang han søkte om oppgradering til konsulent, fikk han avslag fra ledelsen. Den øverste ledelsen i bydelen. Ja, Rudolf jobber i en bydel. Rudolf syns jo det er trist ikke å få bli konsulent som alle de andre. Han føler det litt som i skolen da han aldri ble valgt til fotballaget, men måtte stå i mål fordi han var tykk og brukte briller. Han er vel den eneste som ikke er konsulent i bydelen nå. Han vet at for åtte år siden var det noen flere. Kanskje to til. Det var en liten trøst. RUDOLF MÅTTE JOBBE til kl. 15.35. Han var den eneste som gjorde det. De andre sluttet 15.30. Han hadde spurt om hvorfor det var sånn. En i fagforeningen hadde sagt at det var fordi han fikk gå tidligere hjem jul og nyttår. Og hadde kortere dager i romjula. Fint, hadde Rudolf sagt. Det varte vel ett år, så begynte de andre kontorarbei derne å slutte tidlig før jul og nyttår, og i romjula. Men dere kan jo ikke slutte nå, hadde han sagt. Dere jobber jo bare til 15.30! Jo det kan vi, sa de andre, for det er sånn og sånn, og vi har fleksitid og andre ting og det er urett ferdig at du skal slutte før. Sa de. Det var det jo ikke! Han var den eneste som jobbet inn denne tida med fem minutter mer hver dag! Han ble vel- dig sint og lei seg. Kunne ikke han bare slutte halv fire som de andre? Nei, det var visst umulig. Dette var noe han ikke forsto. Hvordan kunne de andre få noe gratis som han måtte betale for? Hvor var rettferdigheten i det? Men han kom ingen vei. De andre så ikke saken som han så den. MEN JOBBER DU til 15.35 da? spurte sjefen. Ja, det gjør jeg, sa Rudolf. Jeg jobber den tida jeg skal! For Rudolf var pliktoppfyllende. Han gjorde jobben sin til punkt og prikke. Hver dag. Det var det han var ansatt til, tenkte han. Han hadde sin jobb å gjøre. Men han var ikke lenger like glad og munter som da han begynte i jobben. Da skulle han få nye oppgaver og utvikle seg, sa sjefen hans den gangen. Hun hadde tenkt at det var hans tur nå. Han skulle bli koordinator. Tenk det. Endelig skulle han få en ansvarsfull stilling! Noe han kunne vokse på. Tida gikk, og ingenting skjedde. Sjefen sluttet. Rudolf var ikke blitt koordinator. Han ville ikke bli det heller. Den nye sjefen omorganiserte arbeidsplassen hans. Det ble satt nye krav til koordinatorstillingen. Han fylte ikke de nye kravene. Han hadde ikke utdannelsen som trengtes. Han fortsatte som sekretær. SÅ EN DAG ble han uten kontor. Han måtte sitte to forskjellige steder og jobbe. Det gikk skikkelig dårlig! Han lå etter på alle felt. Han fikk ikke arkivert. Sekretæren på sentralbordet mente hun hadde nok å gjøre, så der var 56 < Fagbladet 5/2015  fbaargang2015 fbseksjonKIR