56 < Fagbladet 6/2015
Stem, stem, stem og vær glad.
Stem med den stemmen du har.
GJESTESKRIBENT
< Følg Fagbladets faste
gjesteskribenter:
Mohammed
Omer
Journalist og fotograf
fra Gaza.
Ingeborg
Gjærum
Miljøverner og
student.
Hans Olav
Lahlum
Historiker og forfatter,
SV-politiker, kommentator
og debattant.
14. september er det valg. Kommunevalg. Partiene ruster
seg til kamp. Om velgere. For velgere. Deg og meg.
1. pinsedag var det valg i mitt
hjemland Etiopia. Der gikk min
familie høytidelig til valgurnene selv
om de vet at det allerede er bestemt
hvem som skal lede landet de neste
fem årene også. Det bryr de seg ikke
noe om. De stemmer fordi de
endelig har muligheten. Fordi de
kan gjøre noe de ikke kunne før.
Derfor skal vi også bruke stemmeretten
vår i september. Fordi vi kan.
Fordi vi får lov. Og fordi vi kan
bidra til endring. Det må vi ikke ta
for gitt.
Hver stemme teller i dette landet.
Men hva dreier valget seg om i år?
Kommunereform? Reservasjonsrett?
For/imot det ene eller det
andre?
For meg handler valget om dette:
Det sitter en kvinne ved tbanen
på
Grorud. Hun er alltid kledd i skjørt
og skaut, og har fl ere pledd rundt
seg og på bakken hun sitter på.
Foran henne står pengeinnsamlingskoppen.
Hver gang jeg tar tbanen,
vinker
hun til meg. Og sier hei. Jeg vinker
og sier hei tilbake. Jeg ser andre som
slår av en prat med henne. Det er
som om hun har bygget en relasjon
til dem av oss som kanskje slenger
en slant i koppen hennes og ønsker
henne en god dag. Men hun smiler
og vinker til alle. Også til dem som
haster forbi. Det er aldri et «please
help me» eller «give me money».
Jeg sitter på tbanen.
I min egen
verden. Etter noen stopp kommer
det inn tre musikanter med trekkspill,
gitar og tamburin som synger
latinamerikanske svisker. Balalalalabamba
runger gjennom vognene.
Noen smiler, noen holder seg for
ørene. Fnis fra unge jenter. Noen
nynner med.
Mannen ved siden av meg gir fra
seg en rekke ulyder og tar demonstrativt
opp mobilen sin fra jakkelomma.
Jeg hører kun bruddstykker:
«Dritlei. Forferdelig ulyd. De
kommer på mellom Carl Berner og
Hasle. Hørt dette tusen ganger.
Dette er ikke lov. Kan dere gjøre
noe med det?»
Mannen med koppen kommer.
Ber pent om noen kroner. Mannen
ved siden av meg ber dem om å gå
av. Det gjør de. Han ringer igjen. Jeg
hører ham si: «De gikk av på Hasle.
Få en slutt på dette. Takk. Ja. Takk,
takk. Må jo si ifra. Ja. Skulle bare
mangle.»
Nå skal ikke jeg tolke denne
mannens motiver
for utbruddene.
Kan hende hadde
han sin fulle rett
til å bli sinna og
irritert. Jeg
forsvinner inn i
min egen boble og orker ikke å
forholde meg til hans reaksjoner.
For meg dreier valget seg også
om dette: For noen uker siden møtte
jeg en helsearbeider som hver uke
jobber frivillig på Kirkens Bymisjon
Oslo og Oslo Røde Kors’ helsesenter
for papirløse migranter. De tilbyr
helsehjelp med sykepleier, lege,
psykolog og fysioterapeut. Helt
gratis.
Helsearbeideren kunne fortelle
om møter med mennesker under
enormt press. Mennesker med
psykosomatiske plager. Mennesker
med desperate håp om å få bli, selv
om papirene deres ikke er i orden.
Mennesker med behov for akutt
legehjelp. Jeg spør hva møtene gjør
med henne:
«Møtene med menneskene gjør
meg ydmyk. Hvordan det norske
systemet blir kaldere og kaldere mot
dem som blir stående utenfor vårt
såkalte velfungerende velferdsystem,
gjør meg redd,» sier hun.
For meg dreier valget seg også
om dette: 10.000. Dette tallet. Som
har fått så mye oppmerksomhet.
Skal vi eller skal vi ikke ta imot
10.000 syriske
fl yktninger?
Vi ser de
overfylte båtene
på havet. Vi ser
de druknede. Vi
ser de desperate
ansiktene til kvinner, menn, barn
som skrekkslagne prøver å redde seg
selv fordi ingen andre gjør det.
Jeg tenker annerledes om Middelhavet
nå. Om kropper som råtner på
Hannah
Wozene Kvam
Kultur- og nærmiljøleder,
artist, skribent
og slam-poet.
«For meg bør valget
handle om dette: At
vi tilhører verden.»
fbaargang2015 fbseksjonKON