56 < Fagbladet 6/2015 Stem, stem, stem og vær glad. Stem med den stemmen du har. GJESTESKRIBENT < Følg Fagbladets faste gjesteskribenter: Mohammed Omer Journalist og fotograf fra Gaza. Ingeborg Gjærum Miljøverner og student. Hans Olav Lahlum Historiker og forfatter, SV-politiker, kommentator og debattant. 14. september er det valg. Kommunevalg. Partiene ruster seg til kamp. Om velgere. For velgere. Deg og meg. 1. pinsedag var det valg i mitt hjemland Etiopia. Der gikk min familie høytidelig til valgurnene selv om de vet at det allerede er bestemt hvem som skal lede landet de neste fem årene også. Det bryr de seg ikke noe om. De stemmer fordi de endelig har muligheten. Fordi de kan gjøre noe de ikke kunne før. Derfor skal vi også bruke stemmeretten vår i september. Fordi vi kan. Fordi vi får lov. Og fordi vi kan bidra til endring. Det må vi ikke ta for gitt. Hver stemme teller i dette landet. Men hva dreier valget seg om i år? Kommunereform? Reservasjonsrett? For/imot det ene eller det andre? For meg handler valget om dette: Det sitter en kvinne ved tbanen på Grorud. Hun er alltid kledd i skjørt og skaut, og har fl ere pledd rundt seg og på bakken hun sitter på. Foran henne står pengeinnsamlingskoppen. Hver gang jeg tar tbanen, vinker hun til meg. Og sier hei. Jeg vinker og sier hei tilbake. Jeg ser andre som slår av en prat med henne. Det er som om hun har bygget en relasjon til dem av oss som kanskje slenger en slant i koppen hennes og ønsker henne en god dag. Men hun smiler og vinker til alle. Også til dem som haster forbi. Det er aldri et «please help me» eller «give me money». Jeg sitter på tbanen. I min egen verden. Etter noen stopp kommer det inn tre musikanter med trekkspill, gitar og tamburin som synger latinamerikanske svisker. Balalalalabamba runger gjennom vognene. Noen smiler, noen holder seg for ørene. Fnis fra unge jenter. Noen nynner med. Mannen ved siden av meg gir fra seg en rekke ulyder og tar demonstrativt opp mobilen sin fra jakkelomma. Jeg hører kun bruddstykker: «Dritlei. Forferdelig ulyd. De kommer på mellom Carl Berner og Hasle. Hørt dette tusen ganger. Dette er ikke lov. Kan dere gjøre noe med det?» Mannen med koppen kommer. Ber pent om noen kroner. Mannen ved siden av meg ber dem om å gå av. Det gjør de. Han ringer igjen. Jeg hører ham si: «De gikk av på Hasle. Få en slutt på dette. Takk. Ja. Takk, takk. Må jo si ifra. Ja. Skulle bare mangle.» Nå skal ikke jeg tolke denne mannens motiver for utbruddene. Kan hende hadde han sin fulle rett til å bli sinna og irritert. Jeg forsvinner inn i min egen boble og orker ikke å forholde meg til hans reaksjoner. For meg dreier valget seg også om dette: For noen uker siden møtte jeg en helsearbeider som hver uke jobber frivillig på Kirkens Bymisjon Oslo og Oslo Røde Kors’ helsesenter for papirløse migranter. De tilbyr helsehjelp med sykepleier, lege, psykolog og fysioterapeut. Helt gratis. Helsearbeideren kunne fortelle om møter med mennesker under enormt press. Mennesker med psykosomatiske plager. Mennesker med desperate håp om å få bli, selv om papirene deres ikke er i orden. Mennesker med behov for akutt legehjelp. Jeg spør hva møtene gjør med henne: «Møtene med menneskene gjør meg ydmyk. Hvordan det norske systemet blir kaldere og kaldere mot dem som blir stående utenfor vårt såkalte velfungerende velferdsystem, gjør meg redd,» sier hun. For meg dreier valget seg også om dette: 10.000. Dette tallet. Som har fått så mye oppmerksomhet. Skal vi eller skal vi ikke ta imot 10.000 syriske fl yktninger? Vi ser de overfylte båtene på havet. Vi ser de druknede. Vi ser de desperate ansiktene til kvinner, menn, barn som skrekkslagne prøver å redde seg selv fordi ingen andre gjør det. Jeg tenker annerledes om Middelhavet nå. Om kropper som råtner på Hannah Wozene Kvam Kultur- og nærmiljøleder, artist, skribent og slam-poet. «For meg bør valget handle om dette: At vi tilhører verden.» fbaargang2015 fbseksjonKON