62 < Fagbladet 6/2015 Fiskeskøyta gynger behagelig på bølgene, det lukter gammel fisk og salt sjø. Vinden tar tak i Gunn Elisabeths hår. Mannen Rune sitter i styrrommet, og bikkja Balder har løpt opp på dekk. – Når jeg har sittet i forhandlinger om oppsigelser en hel dag, og sakene velter inn, er det befriende å gå ut på brygga og se båten ligge der. Da senker jeg skuldrene, sier Gunn Elisabeth og smiler bredt. Som jentunge likte hun å være med faren ut og fiske. Havet har siden vært en god venn. Om sommeren går det nesten ikke en dag uten at hun er på fjorden. Med årene har hun også blitt interessert i hvordan generasjonene før henne brukte skjærgården. – Det er skrevet mye om mennene som var ute og fiska og losa. Men kvinnene som ble igjen på øyene og oppdro ungene, står det ikke mye om. For ti år siden var Gunn Elisabeth med å grunnlegge Skjærgårdskvinnene, en forening som vil synliggjøre hvordan kvinnene levde i skjærgården utenfor Nøtterøy og Tønsberg fra andre halvdel av 1800-tallet. – De levde et værhardt og tøft liv, rodde ut i små båter og fiska maten selv. De hadde ofte mange barn, men barnedødeligheten var stor på grunn av sykdom og drukning, forteller hun. Nå er Gunn Elisabeth og mannen på vei til et av de eldste husene på Bolærne. Det har Skjærgårdskvinnene restaurert på dugnad. De har til og med skaffet originale møbler fra 1800-tallet. – Vi gjorde en avtale med fylkeskommunen om å få bruke huset hvis vi satte det i stand. Det har kosta oss mange timer med malerkosten. – Og vi har fått god hjelp av mannfolka våre, sier hun og ser bort på Rune. Betingelsen er at vanlige folk kan leie huset i seks uker om sommeren. I helgene bor Skjærgårdskvinnene der på omgang. De steker vafler og koker kaffe. Hvem som helst kan stikke innom. De arrangerer visekvelder, konserter og teater. Gunn Elisabeth liker å fortelle historien om sine formødre. – Loshuset er noe av det mest vellykka som har skjedd på Bolærne de siste åra, sier hun ubeskjedent. Skøyta legger til kai. Det gule huset skimtes blant busker og trær. Her føler Gunn Elisabeth seg hjemme. – Jeg er vokst opp på Nøtterøy, og er det du kan kalle idiotpatriot. Skjærgården er en del av livet mitt, og mange av mine formødre levde et værhardt liv her ute. Det er derfor jeg er blitt så engasjert selv. Etter jobbTekst: SIMEN AKER GRIMSRUD Foto: WERNER JUVIK Hun har hatt skjærgården som hage hele livet. Nå vil Gunn Elisabeth Larsen Hübner fortelle historien om det værharde livet hennes formødre levde. Skjærgårdskvinnen Gunn Elisabeth Larsen Hübner Alder: 51 år Jobb: Hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i Nøtterøy. Familie: Gift med Rune, fire barn, tre barnebarn og hunden Balder. Hobby: Nestleder i foreningen Skjærgårdskvinnene.  fbaargang2015 fbseksjonSAM