at jeg skal sitte på intervjuer og snakke om det. «Her kommer’n igjen, snakker om den rørleggerjobben sin opp og ned i mente. Har’n ikke gjort aent?» Oslo har alltid har vært delt, og klasseforskjellene er fortsatt store. – Det aller viktigste er å gjøre folk i stand til å klare seg selv; du må ha jobb og lønn. Johansen lener seg fram. Gestikulerer. Blir mer bestemt. Nå snakker politikeren. Om områdeløft for Groruddalen, viktigheten av forskjellig type boliger i bydelene, næringsutvikling, bygging av 2000 nye barnehageplasser og tusenvis av nye boliger, faste og hele stillinger i kom- Han har vært i flyktningleirer i Libanon og i katastrofeområder i Afrika. Møtt mennesker i sult og fattigdom, skjebner på flukt. Det kan være vanskelig å fordøye inntrykkene. – Jeg kunne være i en flyktningleir en tors- dag og se tøffe ting, så spiste jeg pizza med unga på lørdagen. – Hva har det gjort med deg? – Kanskje har jeg lært at det ikke går an å sammenligne problemene til en som har flykta fra Sierra Leone med problemene til sønnen min som har skada seg på fotballbanen. For alle mennesker er de problemene du har, store nok. Selv om jeg vet hvor faens bra vi har det. – Det er litt av promunesektoren, bedre «Jeg er fotballpønsj. blemet med kommunespråkopplæring for politikken også. Sam- Jobben har jeg i tankene dem som jobber i bar-menlignet med Sierra nehage og kollektivsat-hele tida. Da er det deilig Leone har ingen noe å sing. klage over i Norge, men å være oppslukt av noe – Er det en fordel at bekymringene du har annet i 90 minutter.» du selv er fra Grorud-for dine dalen? – Det tror jeg er veldig bra. Groruddalen har alltid vært underrepresentert både i bystyret og på Stortinget. Men jeg skal være en byrådsleder for hele byen. En del av Raymonds hjerte er utenfor landets grenser. I mange år hadde han godt over 100 reisedøgn i året. Han savner det innimellom. Det å komme fram til et nytt sted. unga eller mora di, er store nok. Da er det min oppgave som politiker å gjøre noe med det. I fjor døde Reiulf Steen. Den tidligere Aplederen ble Johansens ste-svigerfar da Raymond giftet seg med Carolina Maira. – Å være politisk leder kan være ensomt. Reiulf var en av få jeg kunne prate med om visse ting. Han visste hvordan det var. – Jeg savner Reiulf. Både han og onkel Torbjørn har gitt meg mange gode råd, men de har aldri vært påtrengende. Raymond Johansen var partisekretær da bomba gikk av i regjeringskvartalet og den første fra ledelsen i partiet som møtte livredde ungdommer og gråtende pårørende på Sundvollen. Det er fire år siden den grå julidagen. – Det har blitt en melankoli og sårhet inni meg som jeg bærer på hele tida. Raymond har tatt heisen til toppen av Folketeaterbygningen og går ut på takterrassen for å bli fotografert. Han peker mot en av åsene øst i Oslo. – Jeg bor rett ved den kuppelen der. Så forteller han om en lørdag for litt siden. Det var kjempevær, og han og en kompis var langt inni skauen med bikkja Xavi. Oppkalt etter fotballspilleren. De satt og nøt stillheten ved et tjern i marka. Så bestemte de seg for å dra til Hovedøya. Drakk øl og så på solnedgangen. – Faen, det er jo en helt fantastisk by, vettu. Da har’u skauen, stillheten, du tar t-banen ned, du har sjøen, tar ferga ut. I løpet av noen timer. Det er glede. Det er livskvalitet. Han gnistrer. Ser nesten litt gutte aktig ut. – Jeg er veldig Oslo-patriot. 22