Tekst: SIDSEL HJELME Foto: EIVIND SENNESET
Nancy Skogseid
Alder: 74 år.
Jobb: Hjelpepleier på Strandebarmheimen
i Kvam kommune i Hardanger.
Familie: Gift, to døtre, fire barnebarn.
Hobby: Turmarsjer. Nylig hjemme
etter å ha fullført den 100 kilometer
lange Dødsmarsjen i Belgia.
Dørstokkmila er ukjent i Nancy Skogseids
univers. Hun går gjerne ti mil i strekk uten
å blunke. Og etterpå er 74-åringen like pigg.
Har det i beina
«Løp du, Nancy, du er så lett på foten».
Dette var refrenget i oppveksten mellom
stupbratte Hardanger-fjell. Og Nancy løp.
Opp for å melke kyrne, ned igjen med
melka, opp for å hente dyr, ned igjen med
dyra.
Siden har hun knapt sittet stille.
– Jeg snakker fort, går fort og kjører
fort, ler Nancy Skogseid idet hun skrenser
sin hvite Suzuki Kizashi inn foran oss i
veikrysset ved barndomshjemmet Skogseid
i Hardanger.
– Jeg kom litt sent i gang med gåingen.
Etter en bilulykke i 1992 med alvorlige
rygg- og nakkeskader, sa legen sa at du
kommer aldri opp på Rundemannen (ett av
Bergens sju fjell) igjen. Det ble en gulrot, og
jeg begynte å løpe for å bevise at han tok
feil.
Mange maraton senere måtte Nancy legge
bort løpeskoene. Da satset hun for fullt på
turmarsjer i stedet. Så fikk hun en ny smell.
For fem år siden ramlet Nancy ned en
trapp med hodet først, og etter 17 døgn på
nevrokirurgen mente legene at hun måtte
slutte både å jobbe og å gå turmarsjer. Men
staheten seiret.
Nå er 74-åringen akkurat hjemme etter
å ha gått Nijmegen-marsjen for 15. gang, og
den 100 kilometer lange Dødsmarsjen for
femte gang.
– Jeg elsker utfordringer!
Nancy påpeker at hun aldri trener, men
går 12–14.000 skritt når hun er på jobb.
– Jobb? Du er 74 år gammel?
– Siden jeg er over 70, kan jeg bare være
ringevikar. I snitt jobber jeg 15 dager i måneden,
hittil i august har jeg jobbet 18.
– På sykehjemmet sier de: Se på hun
gamla der, hvor lett hun er på foten.
Nancy mener mange overdriver hvor
krevende det er å gå dagsmarsjer på 100
kilometer.
– Du må ha 50 mil i beina før du kan gå
Nijmegen, sier de. Bare tull, bare tull. Men
du må ha riktig fottøy, og ikke for mye klær.
Jeg går alltid i sandaler med sokker og en
lett t-skjorte.
– I de lange marsjene er det mange som
skal være så tøffe, og går hardt ut. Så blir
de trøtte og setter seg ned, tar seg en gratis
øl, og så blir de enda trøttere. Jeg er oftest
sistemann ut, men når vi er halvveis, så tar
jeg igjen en etter en.
– Hvor lenge kan du fortsette å gå slik?
– Når jeg ikke kjenner noe i beina etter ti
mil, mens andre er så stive og har så vondt
at de hyler bare du tar i dem – da tenker jeg:
Jeg holder kanskje til jeg er 85.
66 < Fagbladet 8/2015
fbaargang2015 fbseksjonHEL