Tekst: SIDSEL HJELME Foto: ANITA ARNTZEN
En gang var hun den stille jenta i klassen.
I dag setter Anne-Kari Bratten øynene i
hvem som helst og sier hva hun mener.
Men gruer seg gjør hun fortsatt.
Tøff og livredd
Anne-Kari Bratten
Alder: 51 år
Stilling: Administrerende direktør i
Arbeidsgiverforeningen Spekter.
Aktuell: Sitter ved forhandlingsbordet
når lønna til 200.000 ansatte
i blant annet sykehus, teatre og
transport skal forhandles fram.
– Jeg har verdens beste jobb, forkynner
Anne-Kari Bratten. Spekter-direktøren står
midt i ett av hovedstadens travleste kryss og
skuer omkring seg:
– Her er det Spekter-medlemmer på alle
kanter, roper hun i et forsøk på å overdøve
trikken som i dette øyeblikk hviner øredøvende
rett i øret på oss.
– Og der kommer brukere av velferdsstaten,
nikker hun diskret idet to eldre
damer med rullator prøver å rekke over
krysset før lyset skifter til rødt.
– Dette er et helvete for familien min når vi
er ute og kjører bil. Se, der er en varebil fra
Bring, de er våre medlemmer. Der på Gullhaug
sykehjem er de Spekter-medlemmer –
og se, der på Døveteatret også. Slik holder
jeg på, men det gjør meg altså så stolt å se at
det er våre virksomheter som driver Norge.
De som kjente Anne-Kari Bratten i oppveksten,
kan knapt tro sine egne øyne og
ører i dag. At det er den samme jenta, den
gang stille og anonym, som i dag kan tale
tunge fagforeninger midt imot for åpent kamera,
som selvsikkert fyrer av poenger og
morsomheter foran store forsamlinger, og
som sitter øverst ved bordet når lønna for
200.000 ansatte i Spekter-området skal for-
handles fram.
– Jeg tror neppe noen av dem jeg gikk i
klasse med husker meg. Jeg var veldig usikker,
en stille, blek og anemisk nerd, sier hun
selv.
– Hvilke drømmer hadde du for framtida
den gang?
– Jeg tenkte at jeg måtte ha en jobb der jeg
ikke måtte ta ordet, ikke bli utfordret på meningene
mine, ikke måtte pynte meg og være
opptatt av hvordan jeg så ut. Så jeg tenkte
kanskje bibliotekar. Det er ikke meningen å
si noe galt om bibliotekarer, altså, skynder
hun seg å si: – Men jeg så på det som et innadvendt
yrke der jeg ikke ville bli utfordret.
– Vi som ser deg i dag, kan knapt tro det
er sant. Hva skjedde?
– Det har ikke vært noe vendepunkt, jeg
gruer meg ennå jeg. Jeg bruker mye tid og
energi på å grue meg.
Det er frykten for å gjøre noe feil som driver
henne, sier hun:
– Jeg er oppdratt til å være pliktoppfyllende,
og livredd for å gjøre feil, livredd for at
noe jeg sier skal støte andre mennesker eller
at jeg skal gjøre noe som kan ødelegge for
dem jeg jobber for, sier Bratten. Arbeidsdagene
kan bli lange.
– Jeg jobber ca. 60 timer i uken, men er
kompromissløs og går hjem klokka tre. Der
lager jeg mat og gjør lekser sammen med
barna, og jobber videre om kvelden. Det
hender også jeg får hjelp av barna når jeg
skriver foredrag – de er så gode i powerpoint.
I Brattens liv er det klare prioriteringer:
Jobb og familie går foran alt. Kvinner må
prioritere tydeligere, mener hun.
– Det er noe med den nye kvinnerollen vi
ikke forstår. Jeg synes ikke vi skal prioritere
all den treningen og jenteturene hvis det går
på bekostning av å jobbe heltid. Når valget
står mellom en helårsbrun kropp og hvile20
< Fagbladet 8/2015
fbaargang2015 fbseksjonKIR