puls på 60 eller å jobbe heltid – da synes jeg du skal jobbe heltid. Dette er Anne-Kari Brattens hjertesak: Vi må jobbe mer for å bevare velferdsstaten, for å sikre barnehageplass til alle, gratis sykehus og lave egenandeler. Den familiekjære Bratten tilbringer mye tid med sine nærmeste, og det er ikke alltid samtalen er like lavmælt rundt middagsbordet. Temperaturen stiger raskt når broren lener seg tilbake og sier det hadde vært godt med en ekstra ferieuke. Om han mener det eller gjør det for å trekke henne opp, er hun ikke sikker på. Resultatet er det samme: – Jeg synes altså han er så ute og kjøre når han stadig kommer tilbake til denne sjette ferieuka. Selv har hun sin egen innebygde radar for hvor lang ferie hun skal ha: – Når jeg går inn på en strikkeside på Facebook og begynner å veilede folk som har problemer med strikkingen, er det på tide å gå på jobb igjen. Innimellom skaper Anne-Kari Brattens ut- spill mye støy, og man kan fristes til å tro at hun noen ganger skulle ønske det usagt. Men uttalelsene er aldri spontane, understreker hun. – Jeg er ikke spontan. Jeg bruker fryktelig mye tid på forberedelser og formuleringer. I et fire minutters innslag på Dagsnytt 18 kan det se ut som jeg kommer på morsomhetene der og da, men det gjør jeg ikke. Bak disse fire minuttene kan det ligge 20 timers forberedelse. – Men det er ikke slik at jeg får sammenbrudd om de ringer fra Dagsnytt tidlig om morgenen og vil ha en uttalelse mens jeg egentlig hadde tenkt å vaske håret. Brattens motparter ved forhandlingsbordet roser henne fordi hun alltid er godt forberedt. Og direktøren deler gjerne noen av sine grunnleggende triks i forhandlingene. – Det er viktig å forstå motparten, å lytte, ikke bare være opptatt av sin egen agenda. Jeg bruker mye tid på å bygge personlige relasjoner til dem jeg skal forhandle med. Kjenner vi hverandre litt, er det også lettere å stole på hverandre. For forhandlinger er ikke et spill, slik mange tror, ifølge Bratten: – Man må være ærlig, og jeg bløffer aldri. Når jeg sier: Det kommer ikke mer nå, så vet de at det er slik. Jeg er ikke så opptatt av liturgien, men av dialogen og samtalen. Det beste er om vi kan utveksle krav, og så sette oss ned og skrive i stedet for å ha lange prosesser der vi sender dokumenter med forbehold fram og tilbake. Jeg kan ikke fordra det, og ikke fører det til noe heller. Da vil jeg heller dra hjem til barna mine. «Når jeg går inn på en strikkeside på Facebook og begynner å veilede folk som har problemer med strikkingen, er det på tide å gå på jobb igjen.» – Venting blir det vel uansett. Hvordan takler du det? – Jeg hekler og strikker for å slappe av og få tida til å gå. Når jeg har ventet i tre timer på et særmøte som aldri tar slutt, kan jeg nok bli litt hektisk med heklenålen. Før gikk jeg inn og sa at nå må dere bli ferdige da. Nå gjør jeg ikke det lenger. Jo mer jeg sier at dere må bli ferdige, jo lengre tid tar det. – Er du aldri nervøs? – Jo, når klokka er halv tolv om kvelden, og vi ikke har funnet fram til en løsning for de sykehusansatte, for eksempel. Da vet jeg at i morgen tidlig er det et eller annet menneske som har ventet i tre måneder på å få operert en hofte, som får telefon om at operasjonen må utsettes fordi det er streik. – Jeg føler et enormt ansvar, og det er mye mer ensomt og belastende enn jeg trodde. Folk sier stå på, kjør på. Men vi kan ikke det. Vi må være ansvarlige. – Noen av dem jeg har snakket med i Fagforbundet mener du er så dyktig at de gjerne ville hatt deg på laget. Kunne du skiftet side? – Haha, jeg tror jeg gjør nytte for meg der jeg er. Men jeg kunne sikkert vært forhandler for Fagforbundet også, jeg. Det er jo ikke fordi arbeidsgiverne har gått foran at vi har et trygt og godt arbeidsliv og at folk trives på jobb i Norge. Det er fagforeningenes fortjeneste fordi de har stilt krav, men vi må ikke glemme at arbeidsgivere og myndigheter har vært med på å innfri kravene. Så vi er enige om mange ting, vi, men vi har noen ganger ulike interesser å ivareta. 22 < Fagbladet 8/2015  fbaargang2015 fbseksjonSAM