FOKUS Elisabeth Aksnes Barnevernspedagog og medlem i Fagforbundet. Assistenter i barnehager og på skoler gjør en viktig jobb, men blir ofte undervurdert. Det forventes at de skal kunne det meste, og takle alle situasjoner uten å få være med på forberedelsene. Assistenter blir ikke verdsatt Etter tre år i barnehage som førskolelærer, med barnevernspedagogutdanning i bunn, og ett år som assistent ved en skole, har jeg gjort meg noen erfaringer på godt og vondt. For at en arbeidsplass skal fungere, det være seg både skole og barnehage, ser vi at både pedagogen og assistenten er viktig. Læreren er avhengig av assistenten som hjelper til i undervisningen, og i barnehagen trenger vi assistentene til å hjelpe til i samlinger, ved påkledning, bleieskift og andre aktiviteter. På www.godskole.no står det: Assistenten bør i størst mulig grad ha en forutsigbar hverdag, hvor forventninger er avklart alle veier og arbeidsforholdet er best mulig definert. Da vil skolen også klare å gjøre best mulig nytte av assistentressursen. Kjært barn har som kjent mange navn, og da jeg forsøkte å finne en definisjon på ordet assistent, dukket det opp både synonymer og en form for definisjon. I synonymordboka kunne jeg lese: alliert, forbundsfelle, hjelper, kampfelle, kollega, kompanjong, ledsager, makker, medarbeider, medhjelper, medsammensvoren, medspiller, partner, samarbeidspartner. I Merriam-Websters ordbok fant jeg disse forklaringene: a person who helps someone; a person whose job is to help another person to do work; a person whose job is to help the customers in a store. Som assistent skal vi altså hjelpe andre med å utføre et arbeid. Samtidig skal vi være kollega, kompanjong, makker og medarbeider. Min erfaring er at det er stor forskjell på hvor mye hjelp lærerne mener de trenger. Noen er veldig takknemlig når vi dukker opp, mens andre kan gi uttrykk for at de egentlig ikke trenger hjelp. Da jeg gikk fra å være førskolelærer i barnehage til assistent i skole, følte jeg at jeg ikke eide arbeidsplassen min lenger. Jeg har sjelden anledning til å prate med kollegaene mine, og jeg har ikke de samme godene som lærerne har. For å si det som det er, jeg føler meg mindre verdt som menneske i assistentrollen. Noen er nok «Det forventes at vi skal Vi er uenig med meg, naturlig komme totalt uforberedt men jeg tror at nok ikke en del kan inn i timene og helst med på kjenne seg igjen. teammøter, kunne det elevene I fjor mistet og vi har jeg pc-en, men holder på med.» lite pauser, Assistenter tilbringer mer tid med barna enn pedagogene, og kanskje spesielt sammen med barn med utfordringer. Jeg ble satt alene i situasjoner med elever som det forventes at jeg skal håndtere, for eksempel leksehjelp. Det er vel og bra, men noen arena for å ventilere fantes ikke. En ting er å undervise med et pedagogisk opplegg, som også kan være utfordrende alt etter hvordan klassen og/eller læreren fungerer, en annen ting er settinger som mer eller mindre fungerer som oppbevaring. Enkelte elever tåler dette dårligere enn andre. Assistenter har ikke anledning til å delta på møter, fordi de må være sammen med barna, som kanskje er på SFO, eller de må være på avdelingen i barnehagen mens pedagogene har møter. Jeg har vært med på begge deler. fikk beskjed om at den hadde jeg aldri hatt, og at assistentene skal dele en pc. Vi er fire assistenter, to har lederroller innenfor SFO og trivselsleker. Jeg kunne låne en elev-pc hvis vi hadde behov for pc samtidig. for i friminuttene har vi vakt. Møter er viktige, fordi hverdagen er travel, og vi har sjelden tid til å diskutere enkeltbarn. Vi har etter hvert fått referat fra møter, og det er vel og bra. Jeg har selv valgt å være assistent dette året 36 < Fagbladet 9/2015  fbaargang2015 fbseksjonKIR