Foto: box.com Foto: box.com varslernes situasjon og skjebne i Bergen kommune (Severinsen og Høstmælingen, 2004). Slik kan det ikke fortsette. På de fleste andre områder i arbeidslivet er det styret eller den politiske ledelsen som har ansvar for virksomhetens gode og dårlige gjerninger. Når det gjelder HMS, regnskap og ytre miljø, og er det en organisasjon eller et kollektivt organ som står «skolerett» når noe går galt. Det er forvaltningen eller foretaket som betaler. Ansvaret på arbeidsgiversiden er kollektivisert. Selv i de tilfeller hvor sjefen må gå, eller det avsløres underslag, er det et kollektivt organ som fatter vedtak. På noen sentrale områder i arbeidslivet har vi også kollektivisert arbeidstakernes interesser. Dette gjelder ikke minst i form av hovedavtaler, tariffavtaler og særavtaler. Bestemmelser i fremforhandlede avtaler har opp gjennom årene blitt lovfestet. Arbeidsmiljøloven, arbeidstvistloven og ferieloven er eksempler på områder hvor rimelige og «urimelige» krav om velferd og beskyttelse har blitt allmenngjort. Rett til tjenestepensjon og yrkesskadeforsikring er forholdsvis ferske eksempler på dette. Spørsmålet som følger av dette er: Bør varsling i større grad kollektiviseres, i den forstand at det er verneombud, klubbstyre, fagforening eller forbund som varsler? På den måten vil en i større grad beskytte enkeltpersoner mot «varslingens pris». Det ligger jo et visst paradoks i at selv om varsleren er beskyttet mot «gjengjeldelse» som det heter i § 2-5 (bare ordet smaker dårlig), så gjelder ikke loven for saker som kun har betydning for varslerens eget arbeidsforhold. Altså: Hendelser som det kan varsles om, er forhold som gjelder kolleger, ledelsen eller hele arbeidsplassen. Hvorfor skal vi da oppfordre enkeltpersoner til å varsle? Burde vi ikke heller advare mot det? Kanskje det er best å begynne med å endre praksis? Om flere varslere går til styret i den lokale fagforeningen, kan den enkelte også «lytte til erfarne fjellfolk». Prisen blir lavere og «det er ingen skam å snu». For dem som ikke har et fagforeningsstyre å gå til, bør det etableres ordninger hvor det er mulig å henvende seg anonymt til Arbeidstilsynet eller en spesialinstitusjon som kan håndtere varslinger. Fagbladet 10/2015 < 37  fbaargang2015 fbseksjonKIR