FOKUS Hjelp og støtte bør tilpasses ulike brukere og situasjoner, men det blir lagt større vekt på hvordan penger og personale brukes og på kontrollsystemer som dokumenterer om politiske vedtak følges. Mia Vabø Forsker I, Forskningsinstituttet Nova, Høgskolen i Oslo og Akershus. Signy Irene Vabo Professor, Fakultet for samfunnsfag, Høgskolen i Oslo og Akershus. Administrative idealer møter praksis I en gjennomgang av norsk velferdsforskning for noen år siden, ble det beklaget at det nærmest er vanntette skott mellom de forskerne som har rettet blikket mot velferdspolitikk og styringsprinsipper (statsviterne) og de som har konsentrert seg om yrkesutøvernes eller brukernes situasjon (sosiologene). Med denne arbeidsdelingen er organisasjonsnivået mellom forvaltningspolitikken og praktisk tjenesteyting blitt et forsømt forskningsfelt. Det kan ha bidratt til at de omorganiseringene og nyordningene som er introdusert i velferdsstaten ofte har blir drevet fram av generelle modeller og konsulentråd – og ikke av forskningsbasert kunnskap om hva som er de særegne utfordringene for den typen av organisasjoner som sørger for behandling, hjelp og pleie til velferdstjenestenes brukere. I boka Velferdens organisering har vi, en sosiolog (Mia Vabø) og en statsviter (Signy Irene Vabo), rettet søkelyset mot dette forsømte organisasjonsnivået. Vi har samlet forskningsbidrag som tar utgangspunkt i at de som yter velferdstjenestene lever i et vedvarende spenningsfelt – og stilles overfor motstridende krav. Måten det organiseres og styres på skal for det første sikre at det offentlige får mest mulig kvalitet for hver skattekrone, for det andre at innbyggerne får innsyn i hvordan politikerne følger opp sine valgløfter og for det tredje at tjenester, hjelp og støtte blir tilpasset ulike brukere og situasjoner. Generelle styringsmodeller tar ofte utgangspunkt i de to første kravene. De bygger på idealer om at organisasjoner fungerer best og stadig kan forbedre seg på grunnlag av resultatmålinger som viser hvordan penger og personale ling av spesifikke diagnoser og har i økende grad funnet veien til områder som forebyggende arbeid for barn og unge og pleie- og omsorgstjenestene. Ambisjonen er at kunnskap om god praksis, nasjonalt og internasjonalt, samles og sammenstilles til prosedyrer som skal sikre anvendelse av evidensbasert kunnskap i tjenesteutøvelsen. Et annet eksempel er Total kvalitetsledelse (TKM) som i mange kommuner er innført for å sikre god kvalitet i tjenestene. Her er ambisjonen at de ansatte skal delta i «Det er i mange tilfeller ikke mulig å forutsi – eller styre – det som finner sted i møtet mellom den som gir og den som mottar tjenester.» brukes og kontrollsystemer som dokumenterer om (politisk) vedtatte regler eller prosedyrer følges. Det fins mange og svært ulike typer av forbedringsarbeid. Ett eksempel finner vi i utviklingen av standardiserte pasientforløp og behandlingslinjer, som nedfelles i prosedyrer. Slike prosedyrer har en lang tradisjon i medisinsk behand arbeidet med å forbedre rutiner gjennom å diskutere og bli enige om hvilke prosedyrer som skal gjøres gjeldende. Dette kombineres gjerne med rapportering av ulike typer informasjon som samles inn for å undersøke hvordan praksis samsvarer med standarder og krav fastsatt i lov, forskrift eller retningslinjer. 36 < Fagbladet 10/2015 fbaargang2015 fbseksjonKON