FOKUS
Hjelp og støtte bør tilpasses ulike brukere og situasjoner, men
det blir lagt større vekt på hvordan penger og personale brukes
og på kontrollsystemer som dokumenterer om politiske vedtak
følges.
Mia Vabø
Forsker I, Forskningsinstituttet
Nova,
Høgskolen i Oslo
og Akershus.
Signy Irene
Vabo
Professor, Fakultet
for samfunnsfag,
Høgskolen i Oslo
og Akershus.
Administrative
idealer møter praksis
I en gjennomgang av norsk
velferdsforskning for noen år siden,
ble det beklaget at det nærmest er
vanntette skott mellom de forskerne
som har rettet blikket mot velferdspolitikk
og styringsprinsipper
(statsviterne) og de som har konsentrert
seg om yrkesutøvernes eller
brukernes situasjon (sosiologene).
Med denne arbeidsdelingen er
organisasjonsnivået mellom forvaltningspolitikken
og praktisk tjenesteyting
blitt et forsømt forskningsfelt.
Det kan ha bidratt til at de omorganiseringene
og nyordningene som er
introdusert i velferdsstaten ofte har
blir drevet fram av generelle
modeller og konsulentråd – og ikke
av forskningsbasert kunnskap om
hva som er de særegne utfordringene
for den typen av organisasjoner
som sørger for behandling, hjelp
og pleie til velferdstjenestenes
brukere.
I boka Velferdens organisering
har vi, en sosiolog (Mia Vabø) og
en statsviter (Signy Irene Vabo),
rettet søkelyset mot dette forsømte
organisasjonsnivået. Vi har samlet
forskningsbidrag som tar utgangspunkt
i at de som yter velferdstjenestene
lever i et vedvarende
spenningsfelt – og stilles overfor
motstridende krav.
Måten det organiseres og styres
på skal for det første sikre at det
offentlige får mest mulig kvalitet for
hver skattekrone, for det andre at
innbyggerne får innsyn i hvordan
politikerne følger opp sine valgløfter
og for det tredje at tjenester, hjelp og
støtte blir tilpasset ulike brukere og
situasjoner. Generelle styringsmodeller
tar ofte utgangspunkt i de to
første kravene. De bygger på idealer
om at organisasjoner fungerer best
og stadig kan forbedre seg på
grunnlag av resultatmålinger som
viser hvordan penger og personale
ling av spesifikke diagnoser og har
i økende grad funnet veien til
områder som forebyggende arbeid
for barn og unge og pleie- og
omsorgstjenestene. Ambisjonen
er at kunnskap om god praksis,
nasjonalt og internasjonalt, samles
og sammenstilles til prosedyrer som
skal sikre anvendelse av evidensbasert
kunnskap i tjenesteutøvelsen.
Et annet eksempel er Total
kvalitetsledelse (TKM) som i mange
kommuner er innført for å sikre god
kvalitet i tjenestene. Her er ambisjonen
at de ansatte skal delta i
«Det er i mange tilfeller ikke mulig å forutsi
– eller styre – det som finner sted i møtet
mellom den som gir og den som mottar
tjenester.»
brukes og kontrollsystemer som
dokumenterer om (politisk) vedtatte
regler eller prosedyrer følges.
Det fins mange og svært ulike
typer av forbedringsarbeid. Ett
eksempel finner vi i utviklingen av
standardiserte pasientforløp og
behandlingslinjer, som nedfelles i
prosedyrer. Slike prosedyrer har en
lang tradisjon i medisinsk behand
arbeidet med å forbedre rutiner
gjennom å diskutere og bli enige om
hvilke prosedyrer som skal gjøres
gjeldende. Dette kombineres gjerne
med rapportering av ulike typer
informasjon som samles inn for å
undersøke hvordan praksis samsvarer
med standarder og krav
fastsatt i lov, forskrift eller retningslinjer.
36 < Fagbladet 10/2015
fbaargang2015 fbseksjonKON