DEBATT FELLESSKAP De nære ting Kan de eldres livserfaring være til nytte i dagens samfunn? Tankene går tilbake til 1950-tallet og «De nære ting» av Arne Paascke Aasen fremført av Kurt Foss og Reidar Bøe. Den er fortsatt aktuell og inneholder mye livsvisdom. Men hvorfor ikke gå tilbake, til 1930-tallet? Det tynnes i rekkene, men mange av oss kjenner den nære historien. Vi ble, hver på vår måte, med på å skape den historien og det samfunnet vi kjenner i dag. Mye av yrkeskompetansen vår er ikke lenger aktuell, men erfaringene fra et langt arbeidsliv er høyst til stede, og den er vi villig til å dele. Mange er interessert, skal vi tro alle festtalene. De fleste av oss er lottovinnere. Vi ble født på riktig tid på riktig sted. Norge er et av de landene i verden med best levekår. Vi har nettopp feiret 70 år med fred, og tar det som en selvfølge. Samtidig blir vi hver dag minnet om at fred ikke er noen selvfølge. Norge har tradisjon for å stille opp for andre, det være seg lokale eller nasjonale dugnader. Vi uttrykker det ved å si at vi er en del av et fellesskap. Nå blir det latterliggjort ved det nye moteordet godhetstyranniet. Norge er i ferd med å tape verdier. Store enheter har blitt mantra – sentralisering er stikkordet. Eksempler er sykehus, politidistrikter, banker, teletjenester og mye annet. Det skal skapes «robuste» enheter, og stordriftfordeler er moteord. Nesten ingen prater om stordriftulemper og mangelen på nærhet, som ikke minst mange eldre føler på. Gamle Telegrafverket er borte, og postkontorene er historie. La gå med det, men kanskje hadde det vært greit med et visst magemål? En viss grad av nærhet? Apropos nærhet. IT-alderen har kommet til oss eldre også. Til en viss grad i hvert fall. Men fortsatt vet vi betydningen av å snakke sammen. Møtes ansikt til ansikt og om nødvendig ta et verbalt oppgjør. Mobbing har skjedd til alle tider, selv om utrykket er relativt nytt. Det nye synes å være at mobbing skjer via digitale medier og anonymt. Er det slik at tekniske landevindinger skaper mer ensomhet, økt kløft mellom generasjoner og framvekst av vold? Eldre har ikke svarene på alt, langt der ifra. Men erfaringene fra et langt liv kunne komme til nytte for den nye generasjonen. De behøver ikke å gjøre de samme feilene som oss. Og så har vi selvfølgelig lært oss at det ikke lenger heter problemer, men utfordringer. Nå kan det se ut som om vi går vanskeligere tider i møte. Da blir fellesskapsløsninger kanskje igjen moteord. For mange vil dette være ukjent land, men det er ikke nødvendigvis bare bedrifter som må omstille seg. Tiden får vise om livserfaring og en viss grad av kompetanse har en verdi. For til syvende og sist dreier det seg om å opprettholde den norske modellen. En modell som mange land fram til nå har misunt oss, og hvor fordelingspolitikk inngår som et viktig element. Rolv Skirbekk colourbox.com RETTIGHETER Lite verdsatt vikar I 1991 begynte jeg som vikar i et bofellesskap for psykisk utviklingshemmede. I min tid var det viktig å gå husmorskole. Jeg tok flere kurs, blant annet i Røde Kors, medisinsk kurs og korrespondansekurs i psykisk utviklingshemning, som det da het, i omsorgsfag, osv. Som 17-åring fikk jeg jobb på et aldershjem, og etter hvert fikk jeg også jobb på et aldershjem/ sykehjem og i en institusjon for utviklingshemmede i enn annen kommune. Jeg bosatte meg i en tredje kommune, og søkte etter hvert jobb ved et bofellesskap. Det var lite jeg hadde jobbet med tidligere som telte der. «At du har jobbet med utviklingshemmede på institusjon før, teller dessverre ikke. Vi skal starte med blanke ark,» sa de. Jeg fikk jobb som vikar, og ble sendt på flere arbeidsplasser. Et paradoks var at jeg var «bra nok» til å stå for opplæring noen steder. Det skulle ikke nevnes. Jeg var primærkontakt og støttekontakt. Det skulle heller ikke nevnes. Jeg følte meg utnyttet og lite verdsatt. Det var mye som skjedde, og jeg ble forbigått flere ganger da jeg søkte på faste stillinger. Ved et par tilfeller ble jeg regelrett mobbet fordi jeg hadde jobbet ved en institusjon tidligere. Det var spesielt en kollega som plutselig visste mye om hvordan vi jobbet der. Det såret å få høre at vi blant annet mishandlet brukerne. Vi hadde et godt arbeidsmiljø, men vi måtte jobbe. Det var liten tid til pauser på vaktrommet. For å gjøre en lang historie kort. Jeg gikk i ti år som vikar. Da måtte kommunen – motvillig, følte jeg – gi meg 50 prosent < Fagbladet 1/2016 < 53  fbaargang2016 fbseksjonKON