KRASJLANDING FOR GRUVEDRIFTEN I PAJALA Luktenavpenger Det kom to menn fra gruveselskapet Northland til Pajala i 2006. De kom for å kjenne på lukten av jernmalm. Men før lukten kunne bli til penger, måtte de overbevise et helt lokalsamfunn om at et gruveeventyr var akkurat det de trengte. Tekst: ELLISIV SOLSKINNSBAKK, FAGFORBUNDET D D a det kanadisk-amerikanske selskapet Northland Expl oration kom for å prospektere jernmalmen i Pajala nordøst i Sverige, fulgte lokalbefolkningen dem med en viss skepsis. De hadde vært borti lykkejegere før, men denne gangen var det anner ledes. – Northland kom ikke bare for rask inntjening, de ville mer enn det. De innledet en god dialog med innbyggerne, og holdt møtene sine i Folkets Hus. De møtte også opp på dansefester og lokale arrangementer. Man kan si de flørtet med hele befolkningen, forteller Anna Kumpula-Kostet, leder for sosial- og velferdskomiteen i Pajala kommune. Etter hvert tok de også med seg skolebarna ut til anleggsområdet for at de skulle få se. Northland brakte med seg en optimisme som folk gradvis ble smittet av. Etter 50 år med fraflytting så framtida endelig lys ut. I 2010 sto spaden i bakken, og da den første dynamittladningen ble sprengt i 2012 i Kaunisvaara, var det fest med invitert presse og landshøvdinger til stede. Folk flest var glad for veksten og de nye mulighetene. – Det var ei fantastisk tid! Mediene skrev positivt om oss, og folk kom reisende for å se den store snuoperasjonen i Pajala. Look to Pajala, het det, sier Kumpula-Kostet. En lastebil hvert sjuende minutt Tidligere hadde Pajalas største eksportvare vært folk, men nå vendte mange av utflytterne hjem igjen. Lokalsamfunnet, idretten og kulturlivet blomstret. Tilflytterne strømmet på. Nærmere 100 nye leiligheter ble bygget, 66 av dem i kommunal regi. Nye språk kunne høres, og på gata trillet barnevogner tettere enn før. De flere hundre gruvearbei derne brakte med seg ei ny tid, og folk opplevde noe så eksotisk som å måtte stå i kø på ICA. Også infrastrukturen måtte bygges ut. Anna Kumpula- Kostet har selv pendlet langs veien der malmen skulle fraktes, i nesten 20 år. – Før var det sånn at hvis du møtte mer enn tre biler, så var det begravelse på gang, ler hun. Nå skulle det passere en lastebil med malm hvert sjuende minutt, og lokalpolitikeren talte til sammen over 150 lastebiler og personbiler en morgen hun kjørte til jobb. I likhet med Northland, skrudde også transportselskapet på sjarmen. De dekorerte vognene med store portretter av enkeltpersoner som bodde langs ruten de kjørte. Men Pajalas innbyggere investerte mer enn velvilje i gruveprosjektet. Northland-aksjen ble en slags folkeaksje, og vanlige folk ble brått usedvanlig opptatt av aksjekurser. – Jeg tror folk satt med en følelse av at dette ikke bare var kommunens, men hele regionens redning, sier Kumpula-Kostet. Kjempesmellet Så, i 2014, stupte prisene på jernmalm, og i desember var krisa et faktum. Gjelden i konkursrammede Northland var på hele 12,1 milliarder svenske kroner. Mellom 700 og 800 mennesker mistet jobben i løpet av kort tid. – Det tilsvarer at omtrent 100 000 mennesker plutselig skulle miste jobbene sine i Stockholm. Likevel ble vi ikke ordentlig hørt da vi appellerte til nasjonale myndigheter, sier Kumpula-Kostet. I løpet av ei uke mobiliserte Pajala folk til å fylle gatene i et stort fakkeltog, med klart budskap til Riksdagen: La Anna Kumpula-Kostet, leder for sosial- og velferdskomiteen i Pajala kommune. OPTIMISME: Pajalas kommunalråd Bengt Niska poserte med en stor klump jernmalm ved gropen med prøveboring i 2010. Framtida i Pajala så lys ut. 50 < Fagbladet 1/2016  fbaargang2016 fbseksjonSAM