KRASJLANDING FOR GRUVEDRIFTEN I PAJALA
Luktenavpenger
Det kom to menn fra gruveselskapet Northland til Pajala i 2006.
De kom for å kjenne på lukten av jernmalm. Men før lukten kunne
bli til penger, måtte de overbevise et helt lokalsamfunn om at et
gruveeventyr var akkurat det de trengte.
Tekst: ELLISIV SOLSKINNSBAKK, FAGFORBUNDET
D
D
a det kanadisk-amerikanske selskapet Northland
Expl oration kom for å prospektere jernmalmen
i Pajala nordøst i Sverige, fulgte lokalbefolkningen
dem med en viss skepsis. De hadde vært
borti lykkejegere før, men denne gangen var det anner
ledes.
– Northland kom ikke bare for rask inntjening, de ville
mer enn det. De innledet en god dialog med innbyggerne,
og holdt møtene sine i Folkets Hus. De møtte også opp
på dansefester og lokale arrangementer. Man
kan si de flørtet med hele befolkningen, forteller
Anna Kumpula-Kostet, leder for sosial- og
velferdskomiteen i Pajala kommune.
Etter hvert tok de også med seg skolebarna
ut til anleggsområdet for at de skulle få se.
Northland brakte med seg en optimisme som
folk gradvis ble smittet av. Etter 50 år med
fraflytting så framtida endelig lys ut.
I 2010 sto spaden i bakken, og da den første
dynamittladningen ble sprengt i 2012 i Kaunisvaara,
var det fest med invitert presse og
landshøvdinger til stede. Folk flest var glad
for veksten og de nye mulighetene.
– Det var ei fantastisk tid! Mediene skrev positivt om
oss, og folk kom reisende for å se den store snuoperasjonen
i Pajala. Look to Pajala, het det, sier Kumpula-Kostet.
En lastebil hvert sjuende minutt
Tidligere hadde Pajalas største eksportvare vært folk, men
nå vendte mange av utflytterne hjem igjen. Lokalsamfunnet,
idretten og kulturlivet blomstret. Tilflytterne strømmet
på. Nærmere 100 nye leiligheter ble bygget, 66 av dem i
kommunal regi. Nye språk kunne høres, og på gata trillet
barnevogner tettere enn før. De flere hundre gruvearbei
derne brakte med seg ei ny tid, og folk opplevde noe så
eksotisk som å måtte stå i kø på ICA.
Også infrastrukturen måtte bygges ut. Anna Kumpula-
Kostet har selv pendlet langs veien der malmen skulle
fraktes, i nesten 20 år.
– Før var det sånn at hvis du møtte mer enn tre biler,
så var det begravelse på gang, ler hun.
Nå skulle det passere en lastebil med malm hvert sjuende
minutt, og lokalpolitikeren talte til sammen over
150 lastebiler og personbiler en morgen hun
kjørte til jobb. I likhet med Northland, skrudde
også transportselskapet på sjarmen. De
dekorerte vognene med store portretter av
enkeltpersoner som bodde langs ruten de
kjørte.
Men Pajalas innbyggere investerte mer enn
velvilje i gruveprosjektet. Northland-aksjen
ble en slags folkeaksje, og vanlige folk ble brått
usedvanlig opptatt av aksjekurser.
– Jeg tror folk satt med en følelse av at dette
ikke bare var kommunens, men hele regionens
redning, sier Kumpula-Kostet.
Kjempesmellet
Så, i 2014, stupte prisene på jernmalm, og i desember var
krisa et faktum. Gjelden i konkursrammede Northland
var på hele 12,1 milliarder svenske kroner. Mellom 700
og 800 mennesker mistet jobben i løpet av kort tid.
– Det tilsvarer at omtrent 100 000 mennesker plutselig
skulle miste jobbene sine i Stockholm. Likevel ble vi ikke
ordentlig hørt da vi appellerte til nasjonale myndigheter,
sier Kumpula-Kostet.
I løpet av ei uke mobiliserte Pajala folk til å fylle gatene
i et stort fakkeltog, med klart budskap til Riksdagen: La
Anna Kumpula-Kostet,
leder for sosial- og
velferdskomiteen i
Pajala kommune.
OPTIMISME: Pajalas
kommunalråd
Bengt Niska poserte
med en stor klump
jernmalm ved
gropen med
prøveboring
i 2010. Framtida
i Pajala så lys ut.
50 < Fagbladet 1/2016
fbaargang2016 fbseksjonSAM