som skole, sykehjem, barnehager og hjemmetjeneste. Alt det vi tenker på som statlig og kommunal velferd er tjenester, som omfattes av denne avtalen. Hva er egentlig problemet med det? Problemet er at Tisa-avtalen vil presse fram privatisering av offentlige tjenester. Den vil gjøre det forbudt å foretrekke lokale tilbydere framfor multinasjonale selskaper. Den vil gi internasjonale selskaper muligheter til å saksøke Norge/den respektive kommune hvis de mener lovgivning i kommunene hemmer de- res muligheter for å tjene penger i framtida. Dette er svært problematisk. Det aller verste er imidlertid at forhandlingene preges av et hemmelighetskremmeri uten like. Hva de enkelte landene sier i forhandlingene er hemmelig i fem år etter en eventuell avtale er signert. Det betyr at det er først om fem år vi tidligst får vite hva de norske forhandlerne sier på vegne av oss alle inne i møterommene der forhandlingene finner sted. Norge har både defensive og offensive interesser i forhold til det globale verdensmarkedet. Det betyr at Norge har noen områder for tjenestehandel hvor vi vil at våre selskaper skal få slippe til i andre land. Et eksempel er Telenor, som gjerne vil kunne gå inn i andre lands telesektor. Så har Norge noen defensive interesser, hvor vi ønsker å beskytte vår tjenesteproduksjon mot konkurranse fra utlandet. Det er blant annet utdanningsområdet. Men hva er de norske forhandlerne villige til å forhandle bort for at Telenor skal få etablere seg i andre land? Forhåpentligvis er det ikke offentlig kontroll over utdanning i Norge. Men det vet vi ikke, så lenge forhandlingene foregår bak lukkede dører og med ekstremt hemmelighetskremmeri. Privatisering og markedsret ting er det ulike meninger om i politikken. Men åpenhet burde være en fellesnevner for alle som er opptatt av demokrati. Kristoffer Andersen, lokallagsleder for Rødt Arendal og Grimstad ELDREOMSORG Sjokkerende svikt i eldreomsorgen Avisa Nordlys hadde i høst en åtte siders reportasje om svikt i omsorg ved sykehjem, eldreinstitusjoner og hjemmetjenesten i Tromsø kommune. Reportasjen avdekket at det meste som kunne gå galt, faktisk gikk galt fra tid til annen. Nettavisa iTromsø avslørte nye avvik i kommunens oppfølgingstjeneste. Jeg har en del tanker omkring hvordan vi havnet i denne «smørja». Vi smykker oss gjerne med at «Norge er verdens rikeste land». Det vi sjelden nevner, er at vi også er verdens dyreste land. Jeg mener at det norske SI DET I FAGBLADET Dette er lesernes egne sider for korte innlegg om aktuelle temaer – maks 4000 tegn inkludert mellomrom. Vi forbeholder oss retten til å kutte i manuskriptene. Navn og adresse må oppgis, også når navnet ikke skal offentliggjøres i bladet. Send debattinnlegg til debatt@fagforbundet.no eller i posten til Fagbladet, postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo. HJELP TIL ELDRE: Frivillige og i eldreomsorgen. det ikke alltid så lett å tilpas-Tekniske hjelpemidler private aktører må inn annen elektronikk. Dessuten er kostnadsnivået er en vel så stor på sin side ikke ha overdrevet trussel mot en god eldreomsorg høye krav til lønnsomhet i disse som mye annet. Jeg er medlem institusjonene. Det får holde at av to pensjonistforeninger og har «kundegrunnlaget» er konstant deltatt på forskjellige informa-og økende. Internasjonale veldesjonsmøter om framtidig eldre-dige organisasjoner som Frelsesomsorg. Dette går igjen: Det er armeen, Caritas, Røde Kors, Odd for dyrt å ansette det man egent-Fellow og Lions bør ønskes vellig trenger av personell. Dessuten kommen inn i norsk eldreomer tilgangen for liten. Selv om sorg. I påkrevde tilfeller må også hver tredje elev i videregående nære slektninger av pasienten få skole skulle velge helse- og sosi-lov til å trå til som ufaglærte hjelalfag, ville det antakelig ikke pere. Eldreboliger må bygges og nytte. Svaret blir derfor flere tek-organiseres slik at friske eldre niske hjelpemidler og flere elek-også kan hjelpe mer pleietrentroniske duppeditter – for eksem-gende naboer. pel sensorer som skal registrere Johannes Hansen, pensjonist om og hvordan pasienten sover. Nordlys-reportasjen viste (selvfølgelig) at denne elektronikken sviktet fra tid til annen – som all se seg all elektronikken. vil aldri være nok. Fagbladet 2/2016 < 59 Men det er altså omsorgspersoner som først og fremst trengs i eldreomsorgen, og hvor henter vi dem? Da jeg begynte å jobbe i 1958, var det 48 timers arbeidsuke og lønna var 290 kroner i måneden. Arbeidsplassen var på andre siden av jordkloden og kontrakten varte i to år. Selvfølgelig ble dette endret på opp igjennom årene. Det skulle da bare mangle! Men så sniker spørsmålet seg inn om vi har vi strukket strikken for langt? Hvert eneste lønnsoppgjør bærer bud om høyere lønn og kortere arbeidstid. Dette resulterer igjen i høyere priser, høyere avgifter og mer skatt. Vi har malt oss inn i et hjørne. Det fantaseres nå om seks timers arbeidsdag. Prøv å få den turnusen til å gå opp i en døgnkontinuerlig drevet institusjon som da må ha fire skift. Derfor mener jeg at det norske kostnadsnivået antakelig er den største trussel mot en fremtidig eldreomsorg. Kall meg gjerne «bakstreversk». Hva kan så gjøres? Først og fremst må LO, Ap og de andre partiene på venstresiden kvitte seg med sin fobi når det gjelder privat drevne syke- og eldreinstitusjoner. En omsorgsperson i en privat drevet institusjon er ikke automatisk en dårligere omsorgsperson enn i en offentlig drevet. Det private næringsliv må  fbaargang2016 fbseksjonHEL