Tekst: TITTI BRUN Foto: WERNER JUVIK Cherif Ousman syns han er heldig som havnet i Norge – tross kulda. Lyden og varmen fra Togo bærer han med seg. Sosial rytmemaker Cherif Ousman Alder: 43 år. Bor: Kongsberg. Familie: Skilt, tre barn. Stilling: Leder for integreringsseksjonen, som legger til rette så mennesker som trenger hjelp kan delta i kultur- og fritidsaktiviteter, og i tillegg bosetter flyktninger. Hobby: Være en del av Kongsberg-samfunnet, blant annet gjennom musikk. Han ankom Norge vinterstid i 1992. På asylmottaket langt til fjells lengtet han etter den gode varmen i Togo i Vest-Afrika. Han innså at han ikke hadde verdsatt den nok mens han var omgitt av den. – Jeg bestemte at heretter skulle jeg være bevisst og sette pris på det jeg har som er godt, og se muligheter, forteller han, mens han splitter en sykkelbremsevaier, bøyer en lang trepinne, trer på blikkboksen og spiller på den hjemmelagde gitaren med tommelen. Ut kommer en sped og rå rytmisk klang. Seksjonslederen har trommet seg inn i kultur- og foreningslivet på Kongsberg, og sammen med hundrevis av barn laget glad musikk på hjemmelagde instrumenter. – Barna og jeg lager instrumentene sammen og finner egne rytmer med gitaren og trommene. Vi bruker fingrene som fløyte. Jeg liker når enkle barndomsleker kan glede, og min annerledeshet blir noe positivt. – Vi må ta oss tid til å filosofere litt i eget liv, det er fort gjort å bli tatt av strømmen. Han tenker på sin mor som tok til seg flere foreldreløse barn under mottoet: Det ordner seg når du vil noe. Du må prioritere. Og ta ansvar. Det er behagelig å klage uten å gjøre noe. Cherifs ansvar og engasjement strekker seg helt fra Kongsberg til Togo. Han, kollegaer og «Barn hjelper barn» har samlet inn penger til både barnehage og skolerom i barndomsbyen. – Jeg er takknemlig for å ha kommet til et land som gir meg mulighet til å jobbe og tjene like godt som innfødte. Ikke som i Kuwait eller andre land jeg kunne endt i. Det er fort å glemme hva fagbevegelsen og oppbyggingen av velferdsstaten har gjort og gjør for oss, mener Cherif. Underveis fra det iskalde høyfjellet, gjennom jobber og studier, har han lært mye om det norske samfunnet. Og med bare noen få glipp kommer han presis til møter. Men noen reflekser slår fortsatt inn. Innimellom når kollegaene stresser seg opp, senker han skuldrene – på sunt, afrikansk vis. 62