«Jeg følte meg nede i et mørkt rom i en lang periode.» Han ble liggende nærmere to støvet står igjen i lufta. – Hatten skal forsvinne så fort at år på sofaen. 18 år gammel drar han og en dan – Alt raste; livet rundt meg var sekollega på sin første opptreden i jo bygget opp om å være i form. Washington DC. Med årene blir det Jeg var så fortvila, jeg visste jo over hundre show over hele USA. ikke om og når jeg kom meg på Han danser seg også opp igjennom beina. Europa sammen med den olympiske – Jeg følte meg nede i et mørkt ild til Lillehammer i 1994. Underveis rom i en lang periode. Det var sparker han hatten så hardt at den det kanskje ikke så mange som lander i dronning Sonjas fang der visste. hun troner ved siden av dronning Men kona visste. Margrete av Danmark. Dronningen – Takk og lov for henne. Heller, mens securitygutta raser. digvis er hun sta. – Ja, sier han og tenker litt. Manndomsprøvene er en ting. – Det er mye takket være hen- Men først da han skjønte og følte mu- ne at vi klarte oss gjennom den sikken, ble det dans. I hallingdansen tida, og at vi fortsatt er mann og er både musikk og dans improvisasjon, ikke noe er planlagt, kanskje bortsett fra at hatten skal ned på et eller annet tidspunkt. Dansen blir forskjellig alt etter om det er vokal, munnharpe eller hardingfele som sørger for tonene. – Det var på Gaustablikk at mesterspelemann Knut Buens toner traff meg skikkelig. Dansen bare var. Jeg fantes ikke sliten da jeg gikk av scenen; jeg var full av energi. – Musikk får smerter til å vike, sier Tom, plutselig alvorlig. – Savner du scenen? – Å ja. Men det fins mye annet som er sterkt å oppleve. Vi står i hallen på Drammen brannstasjon, midt mellom to potente, ildgule brannbiler. Han former armene som i beskyttelse rundt et barn. – Jeg har opplevd det. Som røykdykker. Det å hente ut ei lita jente. Ikke noe slår det. Større blir det ikke. Her på Drammen brannstasjon så de potensialet i villstyringen, en allsidig bondetamp med fagbrev som forskalingssnekker og hallingdans som hobby. Ennå går det gjetord om stiften han gjorde på opptaksprøven. Og besto. Når jobben er samtaletema, blir Toms setninger brått mange og lange. Han forteller om teamet som settes sammen hver dag. Der er det dyktige fagfolk. Bilmekanikere, snekkere, rørleggere. Noen driver med kampsport, andre med sykling eller svømming. – Vi fikser alt. Alt publikum trenger, sier Tom og peker på en kollega på vei inn i bilen som er kalt ut på oppdrag. – Han der er tidligere super skihopper. Det hender fortsatt at han og jeg tar en duell om hvem som svever best. Men bare etter grundig oppvarming. I 2003 blir han norgesmester for første gang. På NM i landskappleik i 2006 skjer det som ikke skulle kunne skje. Når han lander etter et høyt kast, gir gulvet etter og han faller gjennom. Han skader nakken og ryggen stygt, og river av muskler. Flere prolapser i ryggen fører ham inn i et smertehelvete og en runddans i operasjoner. kone. Og fremdeles kan vi få forelskede følelser for hverandre. Etter hvert kunne han kjøre barna til trening, men fulgte dem ikke inn. Det var vondt at han ikke kunne delta i aktiviteter. Ikke være den aktive mannen han hadde vært. – Sakte skjønte jeg noe. Jeg som tidligere var rask til å dømme andre. Det er en grunn for alt. Vi vet ikke hvordan folk har det inni seg. Det er så mye vi ikke vet. Hvis noen er grinete, så er det en grunn. Blir det for galt, får du heller spørre på en ordentlig måte. Den harde landingen har lært Tom at det tar tid å bli voksen. Fortsatt er det ene fotbladet uten følelser, men det hemmer ham ikke. Han har vært heldig. – Det har tatt meg mange år å lære å kontrollere temperamentet. Jeg ga mamma mange grå hår i min ungdom. Da er det godt at hun etter hvert er blitt stolt av hva det er blitt av meg. Frikaren har temmet seg selv. Fortsatt danser han, men de villeste kastenes tid er over. Ryggen sparer han til jobben som brannmann. 22 < Fagbladet 3/2016  fbaargang2016 fbseksjonKON