Tekst: OLA TØMMERÅS Foto: ERIK M. SUNDT En høstdag 1987lander 17-åringen Rattiya Maklai i Oslo. Det er starten på hennes livs store reise. Nylig ble hun kåret til årets renholder i Norge. Ballast fra livets skole Rattiya Maklai Carlson Alder: 45 år Stilling: Soneleder i Rygge kommune Aktuell: Kåret til årets renholder 2015 Å reise fra Thailand til Oslo var langt fra hva den unge jenta ønsket. Mor ga reise ordren. Rattiya som er den sjuende i en søskenflokk på åtte, skulle reddes fra et destruktivt miljø hun hadde rotet seg inn i på hjemplassen. En storesøster i Drammen i det fjerne Norge ble redningen. Slik gikk det til at den rampete jenta Rattiya steg ut av flyet • 8700 kilometer fra hjemstedet Kirimat utenfor Sukhothai, den gamle thaihovedstaden noen mil nord for Bangkok. Kultursjokket traff henne hardt og brutalt i gråværet på Oslo lufthavn, Fornebu. – Sterkest inntrykk gjorde de folketomme gatene. Det var knapt et menneske å se. Så øde. Jeg husker at jeg tenkte hva i all verden jeg hadde gjort som fortjente dette, ler Rattiya. Det skulle ta fire år før hun fikk se hjemplassen igjen. Da var hun selv blitt mor, 21 år gammel og på ferie med mann og barn. Vi sitter på en kafé i Rygge i Østfold, noen steinkast fra Øreåshallen der hun møter kollegaene hver morgen. Her begynte hun som soneleder i 2011, og har satt tydelige spor etter seg. Da Årets renholder 2015 ble annonsert på Renholdernes dag i desember, var det holdt hemmelig i flere dager hvem som var kåret. Få visste det, heller ikke Rattiya. Hun var på besøk hos moren i Thailand. Overraskelsen ble servert over videolinje med jublende kollegaer i bakgrunnen. I nominasjonen fortelles det om engasjement, inkludering, teambygging og genuin interesse for faget. Hun inviterer jevnlig kollegaer hjem på kveldene til fagbrevstudier. Loser dem fram til eksamen. – Min egen bakgrunn gjør at jeg lettere forstår hva som er vanskelig for fremmedspråklige, forklarer Rattiya. Med henne på laget har snart alle renholderne i Rygge fått status som fagarbeidere. Tilbake til 1987, året da hun ble innvandrer mot sin vilje. Bølgene fra kultursjokket varte i tre måneder. Da hadde ungjenta fra Thailand gått ned til Drammen sentrum hver eneste dag. Hun skrev dagbok. Hun kjedet seg. Livet stod stille. – Jeg skjønte at jeg måtte ta meg sammen. Jeg var kommet til dette landet for å bli, had- de ikke noe valg, sier Rattiya. Dagboka har hun fortsatt. Den er et sterkt minne fra dagene da livet ble snudd på hodet. I dag er hun enig med sin mors beslutning. Den gangen var det tøft. Rattiya begynte på norskkurs, men sluttet kjapt. Kurset var kjedelig, og ble dumpet til fordel for jobb i kafé, etterfulgt av servitørjobb på hotell i Oslo og deretter i en matbutikk. Den som kjenner Rattiya hever ikke et øyebryn over at reisen fortsatte til et verksted i Ski, med å overhale topplokk og styre stansemaskin. Jenta hadde tekniske evner, sjefen var storfornøyd, og da bedriften gikk dårlig, skaffet han henne jobb i et annet 20 < Fagbladet 4/2016  fbaargang2016 fbseksjonSAM