RYDDIG: Kollegaer drømmer om at Elsa organiserer kjøkkenet hjemme hos dem. RYDDIG: Kollegaer drømmer om at Elsa organiserer kjøkkenet hjemme hos dem. INKLUDERENDE ARBEIDSLIV –Jeg jobber så lenge helsa holder Kjøkkenassistent Elsa Bergsaker Fåland (58) klukker i telefonen når jeg avrunder med «Vi sees». – Ja. Selv om jeg vanligvis sier «Vi snakkes», svarer hun kvikt. Elsa ble blind som 34-åring. Tekst og foto: TITTI BRUN T T irsdag formiddag står hun klar på togperrongen for å vise vei til Hammeren barnehage der hun jobber som kjøkkenassistent. Med raske skritt leder hun an gjennom Moi sentrum, over veier og broer mens vi snakker. Stokken svinger hun fram og til- bake foran seg, noen centimeter over bakken. – I dag har jeg laget fiskekaker og potetmos til barna. Her tar vi til høyre, sier Elsa, mens hun uanfektet fort- setter samtalen. – Hvordan vet du hvor du er? – Jeg har pugget, og teller skritt. Underveis hører jeg gjenlyd av bygninger vi passerer, som jeg også bruker til å navigere. En del av hjernen henter ut informasjonen parallelt med at jeg snakker, så jeg ikke tenker på det hele tida. Blinde utvikler ofte en varhet for lyder og stemninger. Her tar vi til venstre over broen og da ser du barnehagen, der borte til venstre. – Verdens beste arbeidsplass med verdens beste kollegaer, sier hun og åpner porten. Å miste et barn Elsa har hatt problemer med synet fra hun var ung. Hun tok kjole-draktlinja, radioteknikk og husmorskole. Hun giftet seg ung, fikk tre barn og hun klarte seg godt. Inntil hennes to og et halvt år gamle datter dør av hjerneblødning. Da raste naturlig nok verden sammen for Elsa. – Å miste synet er ingenting mot sorgen over å miste et barn. Sorgprosessen var lang og vond. Prosessen med å komme videre og ta fatt i livet, fikk hun nytte av da hun senere måtte håndtere å bli helt blind. Å leve uten syn Da var hun skilt og flyttet til Lyngdal og jobbet i nærradioen som programleder og tekniker. Med hjelp av data med punktskrift og syntetisk talemaskin, trosset hun svaksyntheten. Hun intervjuet og lagde program, med danseband som spesialområde. Hun elsket å være livlig speaker på det årlige dyrskuet i september. Hun traff sin nåværende ektemann. En kraftig revmatisk betennelse i begynnelsen av 30-årene førte til at Elsas syn og hørsel ble dårligere. Hun kunne fortsatt se, men synet ble stadig dårligere, og etter et uhell med Plumbo ble den siste resten etset bort. – Det var bare et spørsmål om tid. Jeg hadde uansett blitt blind, forklarer Elsa rolig. Rikshospitalet ba henne kontakte Blindeforbundet for å få hjelp til å leve uten syn. – Blindeforbundet fungerer fantastisk. Jeg fikk en < Fagbladet 6/2016 < 17  fbaargang2016 fbseksjonHEL