NESTEN SELVHJULPEN: Takket være hjemmetjenesten lever Anne Nilsen omtrent som før hun fikk osteoporose. komstsamtale og kartlegging vurderer teamet om brukeren kan ha nytte av hverdagsrehabilitering. I så fall følger en samtale med informasjon rundt tilbudet før målsamtalen hvor brukers ønsker og behov er avgjørende for hva vedkommende skal få hjelp til å trene på. – Vi avklarer også brukers motivasjon og forventninger til oss ganske tidlig, forteller Kirsti Fosnes. Nye brukere er langt lettere å motivere enn gamle. – Men vi prøver å moti« Fysisk aktivitet vere også dem hvis vi tror de kan ha nytte av hver-er den beste fore- dagsrehabilitering. Hvis jeg bygging av fall for eksempel kommer til en bruker som beklager seg og skader.» Kirsti Fosnes over at jeg kommer sent, har jeg en gyllen mulighet til å spørre om det ikke hadde vært fint å slippe å vente på besøk fra hjemmetjenesten. Det hender de fristes til å begynne å trene seg opp til et mer uavhengig liv. Men vi må respektere at ikke alle vil, mener hun. Trente hjemme I tilfellet Anne Nilsen var det aldri tvil om at hun kunne ha nytte av hverdagsrehabilitering, og at hun var motivert. – Det viktigste for meg var å kunne sove i senga mi igjen og å leke med barnebarna, forteller 64-åringen. Fra hun kom hjem og ei tid framover var hun ute av stand til å ta seg opp til soverommet i annen etasje. – Jeg turte heller ikke å legge meg for å sove i senga, forteller hun. Hun våknet av smertene ved den minste bevegelse, og fikk etter hvert tilrettelagt seng nede i stua med store puter og sengehest. Hun fikk også vedtak på hverdagsrehabilitering for blant annet å styrke ryggmusklene og øke stabiliteten slik at risikoen for nye brudd ble mindre. – Det var helt avgjørende at de kom hit og gjorde øvelsene sammen med meg, sier hun. For et halvt år siden var hun ikke i stand til å sette seg i en bil for å bli kjørt til trening. I dag er Anne like selvstendig som hun var før hun fikk osteoporose og i bedre form. Hun gleder seg over arbeidet i drivhuset, leker med barnebarna og gjør litt husarbeid. Bare golvfilla og støvsugeren må hun overlate til mannen. – Nå har jeg til og med dansa på stuegolvet, smiler hun. Anne Nilsen gjør nå øvelsene på egen hånd et par ganger i uka etter at hjemmetjenesten trakk seg ut etter fire ukers trening og fire ukers oppfølging. SUKSESSFAKTORER På kort tid ble studentenes videreutdanning og prosjekt omsatt i endret praksis. Kirsti Fosnes (bildet), en av dem som tok videreutdanningen, nevner flere grunner: • Kommunen hadde allerede pekt ut hverdagsrehabilitering som et satsingsområde for hjemmetjenes ten. • Ansatte ble oppmuntret til og fikk tilbud om videreutdanning. • Samarbeidet mellom fagskolen og kommunen fungerte. • Studiet var praksisnært slik at studentene kunne bruke utdan ninga umiddelbart. • Lederne la til rette slik at vi fikk tid til å arbeide med prosjektet. PROSJEKT HVERDAGS- REHABILITERING Fem ansatte med fagbrev gjennomførte videreutdanning i rehabilitering på fagskolenivå. En del av utdanningen var å gjennomføre et prosjekt på egen arbeidsplass. Prosjektet resulterte i et nytt spørreskjema for kartlegging av nye brukere i hjemmetjenesten. Dette kartleggingsverktøyet inngår nå i ei pakke som brukes ved alle førstegangssamtaler, blant annet for å få oversikt over brukers potensial for rehabilitering ved hjelp av trening. Hverdagsrehabilitering er innført som prosedyre der det er hensiktsmessig. Tilbud om hjemmetrening gis hjemmeboende som er motiverte, som forstår instruksjoner og som antas å ha nytte av hverdagsrehabilitering. Fagbladet 6/2016 < 35  fbaargang2016 fbseksjonHEL