| 2016 | 7 | FAGBLADET ~ 51 mat og væske. Men når Eivind reiser tilbake til Baku for å spise middag og sove på hotellet, vet han at barna blir liggende igjen med enda tyngre bleier og enda hissigere utslett enn de vanligvis gjør. Det får ham til å tvile på hvem han skaper en god dag for. Nå reiser han ikke tilbake før han er sikker på at han virkelig har noe å bidra med. Hva det skal være, vet han ennå ikke. Han ble ingen ekspert på å finne løsninger ute i verden, men han ble forfatter. – Kanskje det gjør at jeg kan hjelpe til på en annen måte. LILLESØSTERA og det særegne familielivet som fulgte med sykdommen hennes, var i hans øyne perfekt for et skrivende liv. Følsomheten og kreativiteten hans er knytta til Eline og måten hun levde sitt liv på. Det er hans stoff som menneske og forfatter. Når han skriver, er han fremdeles på barndomsrommet sitt med døra på gløtt. Eller han ligger ved siden av henne og legger øret til brystet hennes for å høre hjertet arbeide. – Kanskje har jeg opplevd bare ett viktig møte, en stor relasjon i livet mitt, og det er til min lillesøster. Kommunen hjalp til etter at Eline ble født. Likevel er mamma fortsatt redd for at Eivind og eldstesøstera ikke fikk den oppmerksomheten Å ønske noe annet er for ham ensbetydende med å svikte familien. Da Eline begynte på skolen, fikk Eivind sitte på med drosjebilen om morgenen. Storebror var allerede en moden og mottakelig observatør, og fikk en sjelden innsikt i lillesøster og de andre barnas liv. – Utviklinga til de barna bare flata ut. Siden har han vært opptatt av barna som blir stående igjen mens de andre springer forbi. I bøkene beskriver han den nærheten som oppstår i deres relasjoner til andre mennesker, deres sårbarhet og lengsler. Men han framhever først og fremst deres liv som store og viktige: Hvis vi som lever rundt mennesker med funksjonshemninger er modne for det, kan de lære oss at vi er mer enn hode; vi er fremfor alt sanser og kropper. Selv har han oppsøkt barn og unge som tilbringer mer tid sammen med helsepersonell enn venner, mennesker som knapt har tilgang til det synlige rommet. Vi treffer dem ikke, blir ikke kjent med dem – om vi ikke gjør som 20-åringen Eivind Hofstad Evjemo og tar sommerjobb på Frambu. Eller reiser til et barnehjem utenfor Baku i Aserbajdsjan for å arbeide med funksjonshemmede barn. Hit kommer frivillige for å gi ungene noen gode opplevelser med rikelig VIL MER: Eivind Hofstad Evjemo vil bli tydeligere og mer konfronterende. Jeg tok den plassen som var ledig.  fbaargang2016 fbseksjonFEL