52 ~ FAGBLADET | 7 | 2016 | Han tror barndommen, hans posisjon mellom de to sterke søstrene har gjort ham til en meklertype. Alltid er han ute etter en løsning som er god for alle. – NÅR JEG SPILLER FOTBALL, vil jeg jeg helst at resultatet skal bli 1-1, smiler han lett selvironisk. Før han igjen slipper den 190 centimeter lange kroppen nedpå, legger han til at han nå spiller fotball på Forfatterforeningens landslag. Han ler litt når han forteller om det italienske frimerket som ga ham tilnavnet El Gigante. Å vinne er pinlig, å tape er dritpinlig. Så da han i 2009 fikk en delt debutpris, syntes han det var helt topp. Eivind Hofstad Evjemo har vært snill hele livet. Alle som har kjent ham, skriver med glede under på det. Han sier det er hyggelig, men …. Det er også ensomt og kjedelig å gi noe hele tida, og all godheten tapper ham. Om han har noe sinne i seg… – Masse. Men det kommer ikke ut. Han ser på aggresjon som veldig, veldig negativt, og vil ikke vise det. Samtidig er han redd for innestengte følelser som kan ende opp som giftig bitterhet. Så egentlig er han kanskje klar for å være litt mer sint. I alle fall for å si nei til skriveprosjekter som hindrer ham i å skrive sin neste roman. Hvis det er noe som kan lokke fram litt av dette kontrollerte sinnet, er det at han fremdeles ikke tar så mye plass, at stemmen hans forsvinner så lett ut i rommet. Kanskje er det akkurat det han kan bli sint for, at han ikke er tydeligere. – Jeg vil snart skrive i jeg-form, ikke skjule meg bak en distansert fortellerstemme, men en roman der stemmen min er tydelig. ELINE BLE 19 ÅR. Storebror levde videre med et stort tomrom etter et magisk og spesielt liv. Han kjente behov for å fylle tomrommet, og har brukt mye tid på å dokumentere hennes tilstedeværelse på jorda. Fremdeles kan han kjenne på hennes oppriktige levemåte og den sårbarheten hun var underlagt. Og savnet vil alltid være der. Uten Eline, følsomheten og snillheten ville han nok aldri skrevet noen roman eller fått noen litteraturpris. Han ville nok heller ikke tatt sommerjobb på Frambu, eller arbeidet som frivillig på barnehjemmet utenfor Baku i Aserbajdsjan. Uten den stadige jakten på det egentlige ville han ikke ha sluttet å besøke barna i Aserbajdsjan. de trengte. Han smiler litt av den dårlige samvittigheten hennes, et sånt smil som unge menn smiler av sine mødre fordi disse mødrene aldri blir overbevist om at de har vært gode nok. Selv har han aldri tenkt at mamma skulle ha gjort mer. Men han innrømmer at de to eldste barna måtte klare seg selv i større grad enn jevnaldrende. – En sliten mor blir ikke bedt om noe. Når han blir spurt om det var plass nok til ham i familien, blir han tenksom igjen. Han trenger mer kaffe og trekker den lange, sterke kroppen i svart og grått opp av stolen. Tilbake på stolen kjenner han etter. Han vil så gjerne finne de rette ordene, men de er ikke alltid lett tilgjengelige, eller det sanne svaret. Han vrikker seg utover mot stolkanten, nøler litt, før han opplyser at han vokste opp mellom to mektige små damer; en lillesøster som krevde mye omsorg og en storesøster som var… Ja, hun var bare størst. – Jeg tok den plassen som var ledig. KONTRASTER: Han beskriver store avstander i relasjoner vi tenker på som nære. Men av og til er det de profesjonelle hjelperne som kommer tettest på. portrettet  fbaargang2016 fbseksjonFEL