| 2016 | 8 | FAGBLADET ~ 49 portrettet Humornerden Han fyrer løs mot pakistanere, polakker og nordmenn, og vi tror det kommer rett fra levra. Men når Zahid Ali entrer rampelyset, er hvert eneste ord valgt med omhu. Mange av replikkene har han øvd på siden barndommen. TEKST: SIDSEL HJELME FOTO: ANITA ARNTZEN P uh, jeg er sliten, sier Zahid Ali, og lar den lange og hengslete kroppen synke sammen på en stol. Det er to dager til Latter-premiere på showet Fremmedfrukt, og parallelt med innspurt og prøver, ringer telefone. Kronikken hans, Religion er steining av fornuften, har satt fyr på integreringsdebatten, og forespørslene om å delta i debatter, gi kommentarer og intervjuer, hagler inn. Selv benekter han at samfunnsengasjementet er en drivkraft. – JEG HAR MYE POLITISK budskap i tekstene mine, og alt jeg gjør handler jo om noe. Men samfunnsengasjement? Nei, jeg er ikke ute og holder appeller, går i demonstrasjonstog eller samler folk til møter og lager organisasjoner som Abid Raja og andre av vennene mine gjør. Jeg vil bare lage bra humor, sier han. Et kjapt google-søk viser at hans samfunnsengasjement er større en han vil vedkjenne seg. Komikeren har blant annet frontet en Unicef-kampanje mot aids, samlet inn penger til barneskoler i Pakistan og blitt kåret som forbilde for minoritetsungdommer. Men først og fremst handler det om humor. – HELT FRA JEG VAR BITTE LITEN hadde jeg lyst til å bli komiker. Jeg leste tegneserier, tegna og så på film og tv-programmer – og alt pekte i samme retning: komedie. Jeg spøkte, planla stunts og laget vitser, og brukte veldig mye tid på å studere hvordan de andre var, hvordan de reagerte, hva de sa. Så når jeg vippet på stolen og falt bakover i timen, så det ut som et uhell, men alt var planlagt. Jeg hadde øvd inn en serie med replikker som skulle passe inn. Som regel gikk det bra – det verste jeg visste var å bli avslørt for et planlagt triks. – Den gangen visste jeg ikke hva jeg øvde på, men jeg har fått bruk for alt. ZAHID ER ELDSTE SØNN av foreldre som innvandret fra Pakistan på 1970-tallet. Men det var ingen familieklan som voktet over ham og begrenset utfoldelsen i oppveksten. Foreldrene var som regel på jobb. – Faren min jobba på såpefabrikk og mora mi på sykehjem, og vi hadde mange forskjellige fbaargang2016 fbseksjonFEL