| 2016 | 8 | FAGBLADET ~ 49
portrettet
Humornerden
Han fyrer løs mot pakistanere, polakker og
nordmenn, og vi tror det kommer rett fra levra.
Men når Zahid Ali entrer rampelyset, er hvert
eneste ord valgt med omhu. Mange av
replikkene har han øvd på siden barndommen.
TEKST: SIDSEL HJELME FOTO: ANITA ARNTZEN P uh, jeg er sliten, sier Zahid
Ali, og lar den lange og
hengslete kroppen synke
sammen på en stol. Det er to
dager til Latter-premiere på
showet Fremmedfrukt, og
parallelt med innspurt og prøver, ringer
telefone.
Kronikken hans, Religion er steining av
fornuften, har satt fyr på integreringsdebatten,
og forespørslene om å delta i debatter, gi
kommentarer og intervjuer, hagler inn. Selv
benekter han at samfunnsengasjementet er en
drivkraft.
– JEG HAR MYE POLITISK budskap i tekstene
mine, og alt jeg gjør handler jo om noe. Men
samfunnsengasjement? Nei, jeg er ikke ute og
holder appeller, går i demonstrasjonstog eller
samler folk til møter og lager organisasjoner
som Abid Raja og andre av vennene mine gjør.
Jeg vil bare lage bra humor, sier han.
Et kjapt google-søk viser at hans samfunnsengasjement
er større en han vil vedkjenne
seg. Komikeren har blant annet frontet en
Unicef-kampanje mot aids, samlet inn penger
til barneskoler i Pakistan og blitt kåret som
forbilde for minoritetsungdommer.
Men først og fremst handler det om humor.
– HELT FRA JEG VAR BITTE LITEN hadde jeg lyst til
å bli komiker. Jeg leste tegneserier, tegna og så
på film og tv-programmer – og alt pekte i
samme retning: komedie. Jeg spøkte, planla
stunts og laget vitser, og brukte veldig mye tid
på å studere hvordan de andre var, hvordan de
reagerte, hva de sa. Så når jeg vippet på stolen
og falt bakover i timen, så det ut som et uhell,
men alt var planlagt. Jeg hadde øvd inn en
serie med replikker som skulle passe inn. Som
regel gikk det bra – det verste jeg visste var å bli
avslørt for et planlagt triks.
– Den gangen visste jeg ikke hva jeg øvde på,
men jeg har fått bruk for alt.
ZAHID ER ELDSTE SØNN av foreldre som
innvandret fra Pakistan på 1970-tallet. Men
det var ingen familieklan som voktet over ham
og begrenset utfoldelsen i oppveksten.
Foreldrene var som regel på jobb.
– Faren min jobba på såpefabrikk og mora
mi på sykehjem, og vi hadde mange forskjellige
fbaargang2016 fbseksjonFEL