portrettet med kollegaer. Nye klemmer. Og en liten passiar om en som har vært syk, men det går bra nå. Og en «så stilig du er på håret»-kommentar til en annen. – Dette er en god arbeidsplass. Men på alle sykehjem er beboerne eldre og sykere, og arbeidet hardere. Vi kan ikke ha et helsevesen som driver rovdrift på ansatte for at noen skal skumme fløten. Vi må ha nok mennesker på jobb – også i helgene. Helse er dessuten ikke noe man skal tjene på ved å kutte i lønninger eller bemanning. Verken staten eller private skal tjene på folks sykdom. De får tjene penger på noe annet. Bestemte, brune øyne gnistrer til. – Jeg er ikke politiker, men vi må følge med og delta. Og vi må tillate folk å ha en annen mening enn det som er politisk korrekt, ellers fører det til ekstremisme. – Det som skjer i USA er en protest, en slags revolusjon: Den amerikanske drømmen eksisterer ikke. Noen har skodd seg på et system, og det er alltid vanlige mennesker som får svi. – DETTE FØLES HELT FEIL. Claudia står i korridoren, med elgitaren stivt stående ved siden av seg på gulvet. – Jeg ville jo ikke vært her med en elgitar rundt halsen på jobb, protesterer hun. Fotografen ber henne opptre som på en scene. Han møter seig motstand. Helt til vi i hemmelighet bønnfaller kollegaene om hjelp. Kan de hoppe fram og late som de er publikum? Da skjer det. Øyeblikket blir som i en av låtene hennes: Every once in a while – we should all get lucky. Latteren spruter ut. Sykepleieren og artisten smelter sammen. SYKERE BEBOERE: – Vi må ha nok mennesker på jobb – også i helgene. «Norges mest sexy kvinne». Hun føler selv hun ble preget av at hun ble kjendis før hun ble selvstendig musiker. – Det spiste meg opp, og ga meg ikke mer selvtillit. Jeg vokste opp i ei tid da likestilling ikke var en selvfølge. Kvinner kunne bli oppfattet som useriøse hvis vi gikk med miniskjørt og høyhælte sko. Nå er det heldigvis mer girl-power. Så Claudia reiste til USA, lagde egen musikk og spilte på andres album. Pendlet att og fram til hun igjen ble bofast i Oslo. Hun er fornøyd med livet som det er blitt. – Jeg har fått dyrke min lidenskap. Jeg har det gøy. Jeg er en glad fisk, som alltid syns at glasset er halvfullt – ikke halvtomt. Vi må gjøre så godt vi kan den tida vi har. Hver dag. Også hele arbeidstida. Da er det godt nok, mener hun, før hun legger til: – Dårlig helse er eneste alvorlige motgang. Alt annet kan fikses. I FJERDE ETASJE på Frognerhjemmet har fotografen igjen rigget lys, til stor fornøyelse for noen av beboerne som passerer langsomt forbi. Claudia er forsvunnet for å skifte til hvitt arbeidstøy. Og blir borte. Lenge. Til vi igjen hører stemmen og latteren hennes sammen «Verken staten eller private skal tjene på folks sykdom. 52 ~ FAGBLADET | 1 | 2017 |  fbaargang2017 fbseksjonFEL