portrettet til å få gode karakterer. Konsentrasjonen har ikke alltid vært på topp. De siste månedene på videregående fikk han være vaktmester på Bryggen i Bergen. – Det er først nå jeg klarer å lese bøker. Før så kunne jeg prøve å lese Ibsen, og så tenkte jeg bare på hun der... hva er det hun heter igjen... Dorte Skappel. Haha, han ler høyt. AJKIC LER MYE, ER MYE, og folk snur seg etter tv-kjendisen på gata. Men det kunne gått galt med Leo Ajkic. Han kom seg til Norge, var trygg og hadde framtida foran seg. Men den lille gutten og krigen var der på innsiden. I det siste programmet møter Leo en ungdomsarbeider i Løvstakken som fikk han inn på rett spor. Ajkic sier at alle kan være den personen som gjør det litt lettere å være helt ny i et helt nytt land. Si hei til de nye naboene, den nye gutten i klassen eller han som vasker på kontoret ditt. – Om det bryter ut krig i Norge om tjue år og du må flykte, hvordan vil du bli tatt imot? Det er jo det du må tenke på. Jeg har ikke noe fasitsvar. Jeg kan si hva som fungerte for meg. Og det var å være sammen med nordmenn. Aktiviteter vi alle kjente og kunne gjøre sammen, som hiphop, fotball, gøye aktiviteter som kanskje ikke engang krever at man snakker samme språk. LEO AJKIC SVARER AT han har hundre prosent norsk statsborgerskap på spørsmålet om han føler seg norsk. Han sier at han aldri kommer til å bli hundre prosent norsk. Eller bosnisk, eller kroatisk. – Fordi jeg ikke er det. Men han har heller ikke noe ønske om å bli det. Nasjonalitet og fellesskap rundt et flagg eller en hudfarge er ikke viktig for Leo Ajkic. – Det er jo når det er krig de spør deg hva som er norsk? Og du svarer fjell, fjord, hvit hud, stolthet, ære, brorskap, kongen vår. Han setter seg brått opp i giv akt. En flat hånd inntil pannebrasken. Og smiler. Men budskapet er krystallklart. – Du skjønner hva jeg mener. Når du definerer deg med ti ord. Da er det krig. Da er det krisetid. Når vi finner fellesskap i et flagg, i en hudfarge, da går vi i feil retning, mann. Jeg trodde vi var på vei litt vekk fra de greiene der, sier han og slår ut med begge armene i fullt vingespenn. Leo Ajkic er kanskje ikke hundre prosent norsk. Men usynlig kommer han aldri mer til å bli. flasker i Norge for å overleve, alle har nok. Men det er ikke en selvfølge for alle. Når det koster tjue kroner minuttet for min far å snakke med sin mor for å høre hvordan det går, og så har du kanskje 4-5000 i måneden utbetalt; hvordan skal du få regnestykket til å gå opp? Du må ut og samle flasker, svarer han seg selv. Leo Ajkic ble tidlig voksen: – Neste gang du skal på ungdomsklubb og trenger 50 kroner, og vet at faren din må ut om natta og samle flasker, så spør du ikke, sier han. KANSKJE ER DET HANS egen bakgrunn som gjør at Flukt treffer. Ajkic har selv stått utenfor samfunnet, selv vært en av de usynlige. Hatt jobbene «ingen vil ha». Vaskedame, søppelsorterer, gate- og telefonselger. Alle jobber med høy gjennomtrekk og det til felles at du ikke trenger referanser. – Jeg skal ikke skylde bare på det, men jobber går via nettverk og kontakter. Du lærer på Nav at du må ha en nordmann som kan gå god for deg og si at du er grei. Folk arver hus, folk arver penger, men vet du hvor lang tid det tar å bygge seg opp fra null? Leo Ajkic prater mye, nesten i ett. Han er dårlig til å sitte i ro. Han sier selv at han var skoleflink, men at han «ikke varmet stolen nok» FELLESSKAP: – Alle kan bidra til at det blir litt lettere å være helt ny i Norge. Et hei og et smil er en god start, sier Leo Ajtic. 52 ~ FAGBLADET | 3 | 2017 |  fbaargang2017 fbseksjonFEL