58 ~ FAGBLADET | 3 | 2017 | politiet fordi hendelsene var strafferettslig foreldet. Historien bygger på hennes egne minner, som begynte å trenge seg fram da hun var i midten av 30-årene. – RAST SAMMEN Ett av minnene er fra da Guro var ti år. Hun ble funnet av et nabopar i skogen nær hjemmet, med blødninger fra underlivet, istykkerrevet kjole og merker på halsen. Hun minnes lukten av alkohol og hvitløk fra overgriperen, og følelsen av panikk. – Noen i familien må ha ringt til naboen, sier hun i dag. Guro ble kjørt til legen. Så ble hun lagt inn på sykehus, for deretter å bli sendt hjem igjen. Dette skjedde en gang til. Innleggelse, så hjem igjen. – Jeg er ikke god nok, tenkte jeg på den tida. – Jeg klarte ikke late som alt var greit etter at jeg var blitt voldtatt. Jeg hadde rast sammen, mens overgriperen og verden utenfor gikk videre som om ingenting hadde hendt. I magen min kjente jeg at en stor, svart klump lå og verket. Øynene mine skrek. Stemmen gråt. Slik følte jeg meg en tid. – I ettertid tenker jeg at fagfolk skulle oppfattet, selv om jeg ikke sa rett ut hva som skjedde. Jeg hadde ikke ord fordi jeg mistet dem når jeg følte meg truet. Og barn har en veldig stor lojalitet til familien sin, sier hun. Guro forteller at moren var omsorgsfull, men at hun ikke kunne beskytte henne mot overgrep. Selv søkte Guro beskyttelse i eventyrene, som i det å tro på Askepott eller at musikkens skytshelgen Santa Cecilia skulle beskytte henne. Men hun slet med konsentrasjonen, slik mange overgrepsutsatte barn gjør. Hun var skvetten, snublet lett og klarte ikke å få med seg kroppen. Idrettsdager var et mareritt. FIKK BESKJED OM Å SKRIVE Den eneste som viste at han var i nærheten av å se Guros smerte, var sjåføren i bygda. Hun hadde banket på døra hans en gang hun var redd. I ettertid tror Guro han var en sånn voksen som oppfatter mer enn folk aner. Én dag kom sjåføren med ei dagbok. Den gav han til Guro og sa: «Skriv!» Og skrive gjorde hun, så blekket sprutet. Hun satte ord på opplevelsene. Hun forteller at ordene holdt henne oppe og ga trøst. Ordene, formulert i mange små notatbøker, gjemte hun under en liten pram nedenfor hjemgården. Guros mest knusende minne er fra da overgriperen avslørte gjemmestedet med de hemmelige ordene. I SAMFUNNET / OVERGREP DAGBØKER: For Guro Wendelbo ble dagbøkene en trøst. Slik er det fortsatt. «Jeg hadde rast sammen, mens overgriperen og verden utenfor gikk videre som om ingenting hadde hendt». FOTO: EVA KYLLAND  fbaargang2017 fbseksjonFEL