| 2017 | 5 | FAGBLADET ~ 63 ELDREOMSORG Dagene som kommer og går TRYGVE, 80 ÅR. Liggende på ryggen, ute av stand til å komme seg opp av sengen uten hjelp. Ute av stand til å drikke når tørsten kommer uten en hjelpende hånd. Han snur seg til faste klokkeslett, ikke når han føler han trenger å snus. Han klarer ikke å klø seg på ryggen. Han har fått noe på øyet, men Parkinsons sykdom som rammet ham for ti år siden, gjør at hendene ikke lystrer. De hopper alle andre steder enn dit han vil ha dem. Han har mistet kontrollen over egen kropp. Hodet er det ingenting i veien med, og han gjør seg sine tanker. Tanker om et liv som er forbi, kontroll som har gått tapt. Han vet at resten av sine levedager er han prisgitt de ansatte på sykehjemmet. Han har ikke barn, og kona døde for flere år siden. Det er bare Trygve. Han er mannen på rom 206. Han er mannen du kommer inn til, som smiler og er blid mot alle. Han er mannen som ikke vil være til bry og ikke vil trykke på alarmen. Han vet de ansatte har mye å gjøre, det ser han hver gang de er innom. Og han vet at han ikke er den sykeste på avdelingen. Så han drar ikke i snora når han klør på ryggen. Men møter du blikket til Trygve, så ser du at øynene ikke smiler. Du ser at det rykker i munnvikene og at hendene holder litt for hardt rundt sengehesten. Men han takker pent for hjelpen, og sier nei takk da de spør om det er noe mer før de går. Han lar en tåre renne fritt, uten å klare å tørke den vekk. Han er kledd og skiftet på, han vet det er lenge til neste besøk. Kanskje noen da spør om han klør, om han vil bli smurt på ryggen. Den ryggen som ligger innpakket i sengetøy hele dagen. Kanskje han vil bli holdt ei lita stund i hånden og få litt forståelse? Det er veldig mange engler i helsesektoren. Veldig mange dyktige og flinke mennesker. Allikevel mener jeg vi alle kan bli minnet om daglige plager vi alle har, men som vi ikke merker fordi vi fint klarer å gjøre noe med det selv. Å være ensom og alene. Ligge time etter time, dag etter dag i sengen. Enten det er på sykehus, sykehjem eller hjemme. Kan du forestille deg å ikke kjenne nærhet til et annet menneske? Aldri å kjenne noens varme hud? I et miljø som er blitt så sterilt at mange tar på seg hansker allerede før de går inn på rommet ditt. Håndhilser med hansker, vasker deg med hansker. Følger deg på toalettet, kler på deg. Og alltid med hansker på. Jeg tror vi trenger nærhet og omsorg på samme måte som vann og mat. Det er bevist at massasje av syke pasienter minsker bruken av smertestillende og antidepressiva. Ikke på grunn av massasjen i seg selv, men på grunn av berøringen. Jeg mener ikke at alle skal gå og ta på hverandre i tide og utide, og vi skal respektere hverandres grenser og kjemien vi har med hverandre. Men de aller fleste setter pris på å bli sett, hørt og bli vist omtanke. Uansett hvor stresset hverdag vi har, så kan vi ta oss tid. I det minste late som vi har tid. Legg fra deg stresset på utsiden av døra, bruk minuttene godt med øyekontakt, lave skuldre og et vennlig klapp på hånden eller et stryk på kinnet. Har du tid, så tilby å smøre beina eller ryggen. Og ikke ta på hanskene før det er nødvendig. Selvfølgelig er det høyst nødvendig i mange situasjoner, og det forstår folk. Men å håndhilse på noen med hansker, det er ufint. Du får ikke mer bakterier på deg der enn du gjør ved å holde i handlevogna på butikken. Og heldigvis er vi friske nok til at vi kan gå og vaske oss etterpå. Og det klarer vi helt selv. Ennå… Hege Hansen, helsefagarbeider ved Fredrikstad korttidssenter FOTO: COLOURBOX Han er mannen som ikke vil være til bry og ikke vil trykke på alarmen.  fbaargang2017 fbseksjonFEL