18 ~ FAGBLADET | 7 | 2017 | B eate Jensvoll låser seg inn i sokkelleiligheten i Måløy med en bunt flyttekasser under armen. Bak henne bader byen og Stadthavet i strålende sol. Inne er det oppbrudd. Nakne vegger, kasser og kofferter, stabler med tøy. Beate er klar for en ny fase og et nytt liv. Men først skal hun bare nyte friheten noen måneder. Hun er født og oppvokst i Tromsø, får sitt første barn når hun er 20. Nummer to noen år senere. Hun er eneforsørger og har pengebekymringer som fast følge. Hun jobber i kantine, på kontor og på sentralbord, men usikkerheten henger alltid over henne: Hvor lenge har hun jobb denne gangen? – Jeg har bare grunnskole, og når vikariatene tok slutt, ble det aldri noe fast. De ville alltid ha en med mer utdanning enn det jeg kunne skilte med. ØKONOMIEN GIKK IKKE I HOP Flere ganger må Beate låne penger for å få det til å gå rundt, og uten fast eiendom som sikkerhet, er det dyre lån. Gjelda øker. Utsiktene til å betale tilbake blir dårligere og dårligere. Det verste med dårlig økonomi er at det går ut over barna. – Jeg ville at guttene mine skulle ha det som andre barn. Men økonomien gikk ikke i hop. – Jeg spurte meg selv igjen og igjen: Hva om jeg ikke hadde blitt mor så tidlig? Hva om jeg hadde tatt utdanning? Ville jeg hatt et annet liv da? Sin første ferie hadde hun for fem år siden, da var de på Kreta. – Jeg skulle gjerne hatt bedre råd, eid min egen leilighet så vi hadde sluppet å flytte så mye som vi har gjort. Men jeg ville jo ikke vært uten de gutta, sier hun. Beate er ikke alene om å slite økonomisk. Ifølge SSBs levekårsundersøkelse har én av fem enslige forsørgere problemer med å få endene til å møtes. Hver lørdag øyner Beate et håp om at lottokupongen skal redde henne ut av den onde sirkelen. Men hver lørdag skjer det samme: Hun er ikke blant de heldige. FLYTTET FRA BARNA I 2014 bestemmer Beate seg for å ta grep om tilværelsen. Første mål er å bli kvitt gjelda. Hun får tilbud om å bo nesten gratis hos moren og stefaren i Måløy. Men det har sin pris: Sønnene må bli igjen i Tromsø. Den eldste i omsorgsbolig, den yngste hos en slektning. – Det var tøft å reise fra gutta, men det var det beste alternativet jeg hadde. Jeg solgte det jeg hadde, både møbler og personlige ting og reiste sørover. Dermed starter en systematisk opprydning. Hun får tatt opp et lån på 170.000 kroner så hun kan innfri alle dyre smålån. Avtalen er så romslig at hun også kan ta tak i enda et problem: De dårlige tennene. Til tross for en rekke støtte- og tilskuddsordninger for tannbehandling, viser den årlige levekårsundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå en klar sammenheng mellom lav inntekt og dårlig tannhelse. – Tenner hadde jeg ikke hatt råd til å prioritere, og de var veldig dårlige. Beate smiler bredt når hun forteller, og det hvite smilet dokumenterer at ting nå er på stell. FAST DELTIDSJOBB Muligheten for jobb viser seg også å være bedre i Måløy enn hjemme i Tromsø. Det går ikke lang tid før hun tar sin første vakt på Kulatoppen omsorgssenter. Siden har hun vært der. Fast annenhver helg og tilkallingsvikar ellers. – Det varierer hvor mye jeg jobber, men i perioder er det både 100 prosent og mer. Gjeldsslaven Hele livet har hun vært vant til å ha lite eller ingen ting. Som nybakt lottomillionær kan Beate Jensvoll endelig sette seg på skolebenken. TEKST: SIDSEL HJELME FOTO: LARS ÅKE ANDERSEN #forskjellpåfolk / valg 2017 Jeg har bare grunnskole, og når vikariatene tok slutt, ble det aldri noe fast.  fbaargang2017 fbseksjonFEL