52 ~ FAGBLADET | 7 | 2017 | Hver morgen bruker hun en halvtime foran speilet. Hun legger et lag med hudkrem, rammer inn øynene med svart kajal og maskara og farger leppene rosa. Så er det tid for Suboxone, legemiddelet som demper det daglige suget etter rusmidler. Hun tar den lille lappen og legger den under tunga. – Nå er jeg ute av rusen. Det er godt å høre meg selv si det, sier Sandra. Hun vil ikke ha etternavnet sitt på trykk. 38-åringen er en av 45 innsatte på Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt i Oslo, en av landets fire kvinnefengsler. Her soner hun en dom for drap og medvirkning til drap og slipper tidligst ut om seks år. Hun lar ordene synke inn mens hun setter seg litt bedre til rette i rullestolen. – Jeg har mistet beinet og er operert 22 ganger på grunn av nåla. At det skulle ta så lang tid før jeg våknet opp, er utrolig. En fornekter alt når en er i det – dessverre, sier hun og smiler tappert. NEDERST PÅ SAMFUNNSSTIGEN Et besøk i fengsel er et møte med dem som har hatt en tøffere start på livet enn de aller fleste. I fjor sammenlignet forskere ved Statistisk sentralbyrå levekårene til de innsatte i norske fengsler med resten av befolkningen. Det viste seg at de innsatte har langt lavere utdanning, dårligere arbeidstilknytning, dårligere psykisk helse og mye høyere andel forbrukslån enn folk flest. I tillegg viser studier at flertallet av dem som havner bak lås og slå, bærer på en tung bagasje. De har gjerne opplevd mishandling, omsorgssvikt, vold og rus. Og jo flere som vokser opp under slike forhold i et samfunn, jo mer kriminalitet er det. Det er de fleste samfunnsforskere enige om. Christine Friestad, førsteamanuensis ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, har ledet en større spørreundersøkelse blant kvinner i norske og utenlandske fengsler. Hun forteller at de kvinnelige innsatte sliter med skam og at de ofte har vokst opp i hjem der foreldrene er i fengsel eller har rusproblemer. – Det er en sammenheng mellom dette og egen rus. Halvparten av dem har også forsøkt å ta livet sitt, forteller Friestad. BLÅ ØYNE OG SPRUKNE LEPPER Det er ingen enkle svar på hvorfor Sandra endte opp heroinavhengig 18 år gammel. Hun vil ikke bruke barndommen som en unnskyldning. Men hun vet at hvis barnevernet hadde fulgt henne og familien bedre opp, ville hun fått en mye bedre start på livet. Sandra ble utsatt for ting som barn ikke skal oppleve. – Jeg hadde ofte blå øyne og sprukne lepper. Det var ikke alltid like lett å bortforklare, sier hun og drar fingrene over huden på oversiden av de rosa leppene for å vise hvor det er sydd tre sting. Hun ble også misbrukt seksuelt flere ganger. – For å takle dette begynte jeg å ruse meg. Jeg unner ingen å ha det sånn jeg hadde det i oppveksten. MÅTTE AMPUTERE BEINET På den lokale bensinstasjonen kjøpte hun ubegrensede mengder lightergass som hun sniffet. – Vi var en gjeng med unger som ville ha det artig. Jeg var tolv år. Så gikk det slag i slag med hasj, heroin, morfin og andre opiater. En oppvekst med rus, vold og mishandling endte til slutt med en drapsdom. Sandra (38) vil likevel ikke skylde på barndommen for hvordan livet ble. TEKST: KATHARINA DALE HÅKONSEN FOTO: SISSEL RASMUSSEN Den innsatte Nå er jeg ute av rusen. Det er godt å høre meg selv si det. #forskjellpåfolk | valg 2017  fbaargang2017 fbseksjonFEL