66 ~ FAGBLADET | 7 | 2017 | Om å falle utenfor Tallenes tale er klare. Forskjellene i Norge øker. Men tar jeg dette innover meg? Selv er jeg i fast jobb for tiden, og da er det enklere å skyve vekk ubehagelige tanker om de som virkelig utgjør bunnen i norsk økonomi. Å være del av, eller ikke være del av arbeidslivet, er en av de viktigste faktorer for fattigdom, og dermed utenforskap i vår tid. Da er man utenfor i ordets rette forstand, og forskjellssamfunnet blir en personlig, bitter erfaring for den enkelte. Jeg har selv vært ledig, og utryggheten som ligger i arbeidsløshet og dårlig økonomi, vil alltid skape en bekymring og frykt for å komme i samme situasjon igjen. Det er ikke lenger kun arbeiderne i industrien som blir erstattet av maskiner og automasjon. Konsekvensen av den teknologiske utviklingen og den globale økonomien rammer nye bransjer. Det som tidligere var en sikker jobb, er ikke det lenger, og arbeidsløsheten rammer bredere. Tidligere i sommer leste jeg en artikkel om en arbeidsløs mor som ikke kunne dra på ferie med datteren, ikke i år heller. Hun beskriver en fortvilet situasjon: «Jeg har solgt alt jeg eier, men har fremdeles ikke råd til å sende datteren min på ferie. Det er faktisk ikke rom for en kinotur engang.» Hun beskriver hvilke konsekvenser hennes dårlige økonomi har for barnet: utenforskap og dermed ensomhet. Det som kjennetegner vår tid, er at middelklassen har fått dekket sine materielle behov. Nå er det de autentiske opplevelsene som gjelder. Vi har fokus på selvrealisering og personlig utvikling. Designerhjem, opplevelsesferier, raffinerte matoppskrifter: Det postes og deles på sosiale medier, som et image på det autentiske gode liv. Å være fattig i vår tid innebærer ikke kun materiell fattigdom, men også et annet tap. Tapet om deltakelse. Isolasjonen. Det at du ikke kan tilby datteren din gode opplevelser i lag med andre. Ikke ferie, skoletur eller sosiale aktiviteter. Medlemsavgifter, reiser og sportsutstyr er ingen selvfølge for de barna som lever under fattigdomsgrensen. Alt dreier seg om å snu og vende på hver krone. Feiring av høytider og fødselsdager blir ikke en glede, men en bekymring for utgiftene det innebærer. Ingredienser til en kake koster. Etter hvert trekker man seg vekk, fordi utenforskapet og skamfølelsen blir for tydelig. Man slutter å ta i mot invitasjoner, for man har aldri en skikkelig gave å bidra med. Livet blir en ensom affære. Samtidig blir man bombardert av innlegg på sosiale medier som viser alle andres meningsfulle, lykkelige, sosiale liv med de gode opplevelsene. Fattigdommen er individualisert, og man bærer tapet alene. Der skiller vår tid seg dramatisk fra tidligere tider. I det gamle industrisamfunnet var det tydelige klasseforskjeller, arbeiderklassen var arbeiderklassen. Men man var tross alt del av et fellesskap selv om man mistet jobben. Det var flere som var i samme situasjon. I dag deg, i morgen meg. Hva så med de strukturelle politiske endringene som påvirker flertallet? «Mer til de rike – mindre til de fattige»- politikken. Hvem ønsker vi som er innenfor og i fast jobb å identifisere oss med? De rike? Eller de fattige? Hvis jeg med min middelklas- #FORSKJELL PÅ FOLK / SKRIVEKONKURRANSE «Hennes dårlige økonomi betyr utenforskap og dermed ensomhet for datteren.» COLOURBOX.COM Vi fikk inn mange flotte bidrag i skrivekonkurransen om norske forskjeller vi inviterte til i forrige nummer. Vinnerne er: 1. Hilde M. Hølmebakk, Oslo, 5000 kroner 2. Silje Talgø Klakegg, Finnøy, 3000 kroner 3. Else Sørgård, Eidsvoll, 2000 kroner Thor Wilthil fra Lindesnes, Vivi Andersen fra Bærum og Merete Østvoll fra Sarpsborg får 500 kroner hver. Tusen takk! 1 P RE M I E  fbaargang2017 fbseksjonFEL