68 ~ FAGBLADET | 7 | 2017 | Det er dyrt å være fattig Slitsomt er det også. Å være i lavtlønnet-båsen i Norge i dag vil mest sannsynlig gi deg noen leveår mindre. I 20-årene tenkte jeg nok ikke så grundig over hvordan min pensjonisttilværelse skulle se ut. Bortsett fra at jeg ønsket å tilbringe mine siste leveår med mulighetene til å kunne reise og se spennende steder. Dette forutsetter at man har både helse og økonomi til det. Etter som årene har gått, ser jeg at sannsynligheten for dette er liten etter et langt liv på gulvet. Jeg har valgt å jobbe med mennesker da jeg føler det er verdifullt. Det kjennes godt å kunne gjøre dagen litt bedre for andre. Det gir en tilfredshet å se at min kompetanse gjør at et annet menneske får økt sin livskvalitet. Det gir mye å jobbe med mennesker, men det gir ikke smør på brødskiva. Økonomisk sett var det et veldig dumt valg, det å velge en jobb på gulvet i helsesektoren. Belastningsskader både fysisk og psykisk er ikke til å stikke under stol i dette yrket. Nedbemanninger i tillegg til økt arbeidspress er også en dårlig kombinasjon for å unngå disse skadene. Utsiktene til en lykkelig og aktiv alderdom er om ikke helt svarte, så er de i hvert fall så tåkete at det minner mer om grå høstdager. Når arbeidsdagen er over, føttene banker og brenner, magen hyler etter mat og blæra har utvidet seg til maksimalgrensen, kan jeg tusle slukøret hjem med følelsen av ikke å strekke til i jobben min. Fordi jeg alltid kunne gjort mer, men hadde ikke tid. Mens jeg skrangler meg hjem i en gammel blekkasse som en gang kunne kalles en bil, føler jeg en dyp takknemlighet for at jeg i det hele tatt er i stand til å jobbe, så lenge det varer. Mange har faktisk ikke muligheten til å kunne spe på med en ekstra vakt i ny og ne i tillegg til fastlønnen. Det er ytterst få som får 100 prosentstillinger i dette yrket. Så ekstravakter er nødvendig for å få hjulene til å gå rundt i privatøkonomien. I en debatt på NRK tidligere i år, spør programleder innledningsvis «Kan litt ulikhet bare være en drivkraft for folk til å prøve ekstra hardt?» Flesteparten på gulvet i helsesektoren tror jeg yter mer enn det lille ekstra i sin arbeidshverdag. Mest på grunn av yrkesstolthet og ønsket om å gjøre en god jobb, ikke for at det lønner seg økonomisk. Egentlig blir jeg bare skuffet og lei meg over at vi på gulvet rundt omkring i landet, som ofrer ganske mye når det kommer til stykket, skal bli avspist med å klore oss COLOURBOX.COM blanding av engstelig, negativ og stille. Det hjalp ikke at hun var skoleflink, for gode karakterer betyr ikke noe når man ikke har forutsetningene som kreves for å klare det sosiale livet. Disse forutsetningene er blant annet evnen til å like seg selv. For denne jenta stresset skikkelig med å bli likt. Hun visste dessverre ikke hvordan man likes, og hun likte absolutt ikke seg selv (for hun hadde for lengst begynt å se seg selv som mobberne hadde beskrevet henne). Og når man ikke er noe positivt for seg selv, er man ikke positiv for noen andre. Denne typen relasjon blir så skeiv at den uansett kommer til å velte på et tidspunkt. Gir du alt, men nekter å ta imot noe, vil du til slutt tømmes, og det var det som skjedde med denne jenta. Da hun gikk på videregående skole, hadde hun ofte lyst til å slutte. De andre ungdommene føltes som trær, og hun gikk i en mørk skog uten å finne lys. Hver gang hun sluttet, ble hun overtalt til å komme tilbake – og hver gang sank mestringsfølelsen litt. Den var under nullpunktet, og gikk snart over til selvdestruktiv atferd. Videregående skole ble en tre år lang tur på ville veier. I stedet for å stoppe og skifte retning, fortsatte hun å gå feil vei etter at hun ante ugler i mosen. Hun ble fortalt at det ville bli bedre. Senere i livet var kravene større, og når hun fremdeles ikke hadde positiv bagasje, var det nytteløst. Hun måtte gå på trynet, og kanskje var det det som gjorde at hun klarte å stoppe opp lenge nok til å se at det finnes parallelle stier å gå på. Ulikhetene øker i samfunnet vårt, og kanskje er det fordi det er fordi vi er så opptatt av å være like? Det er blitt så lett å ta høyere utdanning nå at de marginaliserte gruppene blir mindre, men stadig mer marginaliserte. Vi lovpriser mennesker som tar bachelor og master ved siden av familie og hunder og ferieturer, men vi glemmer å lovprise dem som «De andre ungdommene føltes som trær, og hun gikk i en mørk skog uten å finne lys.» 3 PREMI E #FORSKJELL PÅ FOLK / SKRIVEKONKURRANSE  fbaargang2017 fbseksjonFEL